Her, på dybet, eksisterede den svigefulde verden ikke. Den angik hende ikke. Hun var blot dette, et tavst, svævende nærvær af tunge rytmiske åndedrag. Natur. Ylva smilede, så havde han ret, Storm, da han kastede hende til hajerne. Han måtte gøre det, for at redde hende fra sig selv. (23 mar 2023, et uddrag fra bogen «Snøleoparden» som bruges som eksempel på stil og indhold)
| Her, på dypet, eksisterte ikke den svikefulle verdenen. Den angikk henne ikke. Hun var bare dette, et taust, svevende nærvær av tunge rytmiske åndedrag. Natur. Ylva smilte, så hadde han rett, Storm, da han kastet henne til haiene. Han måtte det, for å redde henne fra seg selv. (23 mar 2023, et utdrag fra boken «Snøleoparden» som brukes som eksempel på stil og innhold)
| | Här, på djupet, existerade inte den svekfulla världen. Den rörde henne inte. Hon var bara detta, en tyst, svävande närvaro av tunga rytmiska andetag. Natur. Ylva log, då hade han rätt, Storm, när han kastade henne till hajarna. Han var tvungen, för att rädda henne från sig själv. (23 mar 2023, ett utdrag ur boken «Snøleoparden» som används som exempel på stil och innehåll)
| Here, in the depths, the treacherous world did not exist. It did not concern her. She was simply this: a silent, floating presence of heavy, rhythmic breaths. Nature. Ylva smiled; Storm had been right, then, when he threw her to the sharks. He had to, to save her from herself. (23 mar 2023, an excerpt from the book «Snøleoparden» used as an example of style and content)
|