Jeg synes jo at ordsprog

dk Jeg synes jo, at ord forpligter, så når hun taler om befolkningsudskiftning, det muslimske tørklæde og dominanskultur, så må man også have en forventning om, at hun ændrer politik. (19 nov 2026, i forbindelse med kritikken af uoverensstemmelsen mellem statsministerens ord og handlinger.)
  Morten Messerschmidt

dk Som kendt medlem af Dansk Folkeparti bliver man ofte indblandet i diskussioner om muslimerne i Danmark, og skal argumentere for, at de af DF anses for at være den største trussel mod nationen der findes i dag. Vi bliver ofte anset for at være rabiate og direkte racistiske med de holdninger vi giver udtryk for, men det er jo ikke uden grund, at DF er blevet landets tredje største parti, og at vores tilslutning i befolkningen er stabilt stigende. Det skyldes nok, at landets mest tænksomme borgere er véd at indse, at tiden arbejder for muslimerne og Islam i Danmark - og endda for vores skattekroner! Vi kender alle nogle muslimske familier - handler hos dem og med dem, og respekterer deres flid og arbejdsomhed. Udover den hårde kærne af 2. generations drenge, der hærger i mange byer, møder vi indvandrerne positivt og nysgerrigt og har lært at leve med dem og deres forskelligheder i kulturel levevis - de tilfører måske landet noget "nyt blod" og nogle nye ideer. Det med ideerne er det nu småt med, for de muslimske familier tilfører ikke vort samfund noget - de er her fordi de kan få noget ud af vort åbne velfærdssamfund , og som de fleste véd arbejder de med et pengesystem, der giver dem mulighed for at opbygge små formuer af ubeskattede penge - og vel at mærke ikke formuer, der nogensinde kommer til at arbejde i Danmark, så danskere kan få glæde af pengene i form af investeringer. Disse penge - som de afgjort har arbejdet for at skaffe - bliver kanaliseret ud af landet, så de danske myndigheder ikke kan beslaglægge dem, hvis det afsløres, at det er "sorte penge" vi taler om. Der er ikke noget nyt i denne trafik, og netop nu er skattemyndighederne meget aktive for at afsløre dette sorte arbejde, men alle véd, at det kun er toppen af isbjerget vi afslører. Set med danske forretningsøjne er det ikke muligt at konkurrere mod muslimske folk i samme branche, for deres omkostninger er sikkert kun de halve af danskernes, så deres udbytte - de sorte penge - bliver tilsvarende langt større. En ung dansker, der vil starte en forretning, og er underlagt det danske skattesystem, løber en enorm risiko for fiasko. Tjener han mange penge, bliver mindst 60 % taget af skattevæsnet, der jo ikke støtter ham økonomisk, hvis hans økonomi halter i starten. Modsat med hans nabo Muhammed, der starter samtidig. Han véd, at hans store familie støtter ham på alle måder - og i øvrigt har midlerne til det - så de kan sikre sig, at han får succes og kan gifte sig med en god muslimsk kvinde og bygge familien større. Det eneste de kræver er, at Muhammed opfører sig som de ældre i familien - samt ikke mindst præsterne - har planlagt for ham - altså ikke noget med at ville være vestlig i sin tankegang - i familien holder man sammen, og sammenholdet bygger naturligvis på Koranens ord og troen på Allah. Det kan godt være, at Muhammed ikke "har tid" til at bede til Allah de mange gange om dagen, så danskerne ser altså ikke ,at muslimerne opfører sig som vi ser dem, når vi besøger deres land som turister. Hvad farligt kan der så være ved, at Muhammeds familie kører dette totalt lukkede pengesystem indenfor vores rige velfærdssamfund ? Umiddelbart ser alt meget fredeligt ud. Vi kan måske være sure på dem for deres totalt egoistiske måde at leve med os på - de har absolut ikke lyst til at lade sig integrere i vort vestlige samfund, hvorfor skulle de dog det. Vore love beskytter dem næsten 100%, så de kan frit køre deres system uden anden risiko end at skattevæsnet beskylder dem for at arbejde sort. De får måske en bøde, men det er uproblematisk for familien, og de fleste af de involverede har jo ingen penge til at betale nogen bøde - de ejer jo sjældent noget myndighederne kan beslaglægge - tværtimod vil de nu kunne kræve forhøjede dagpenge for at familien kan overleve - de har jo lige mistet deres job hos den ældre onkel! Ja, men hvor er så faren for os ? Den findes et helt andet sted i systemet. De mange sorte penge der kanaliseres til udlandet kan jo bruges til på længere sigt at skabe sig magtpositioner for muslimer i det åbne, og næsten ubeskyttede danske samfund. For at overtage styringen af et lille samfund som det danske, kræves ikke et egentligt flertal i befolkningen, blot, at man har den fornødne indflydelse og magt, og det er her de mange penge på sigt kommer i spil, for penge er magt! Når jeg betegner vort samfund som næsten ubeskyttet, skyldes det, at vore love som nævnt slet ikke er gearet til at imødegå den snigende magtovertagelse, der finder sted i disse år. Vi støtter dem tværtimod såvel økonomisk som i praksis, ved at straffe de danskere, der kommer med kritiske udtalelser om vore muslimske medborgere - racismeparagrafferne som de kaldes. En anden, og langt farligere trussel kan vi takke vores liberale religionsfrihed for, for ifølge dansk lov, skal alle kunne dyrke deres egen religion frit i landet. Det tolkes af muslimerne således, at de skal have mulighed for at begrave deres døde i muslimsk ejet jord, og ikke i vor ugudelige jord. Nu får de så deres første begravelsesplads syd for København, og får så - naturligvis - tilladelse til at opføre den længe ønskede moské, ligesom i Tyskland, så Koranen og Allah kan blive læst og dyrket på den helt rigtige måde, og styret af de helt rigtige muslimske præster, der jo forstår at udlægge Koranens ord, så de passer til danske forhold. Det betyder på godt dansk, at de får lettere ved at fortsætte hjernevasken af de unge mænd til at være "ægte troende" muslimer, der yder deres ultimative indsats som terrorbombe eller blot hellig kriger. For vi må jo ikke glemme, at vi rent faktisk lever under en 3. Jiihad, en hellig krig mod den vestlige verden, herunder det fredelige Danmark. Og under krig er alt tilladt for de hellige krigere, 2. generationsindvandrerne i omegnskommunerne, der vil gøre alt for at blive helte hos Allah, så deres familie kan blive stolte - og i øvrigt blive forsørget resten af deres dage af det muslimske samfund for tabet af deres modige søn. Religiøse fanatikere er vel de værste fjender man kan forestille sig, for du kan aldrig forhandle dig til rette med dem - rationelle argumenter preller af på dem. Vi kalder det for en uoverstigelig kulturkløft og betegner de unge drenge som "udenfor pædagogisk rækkevidde" for at fastlægge det forhold, at vort samfund, selv med de bedste kræfter og de bedste intentioner er uden indflydelse - og hvorfor mon det ? Svaret er helt enkelt. De lever i en helt anden verden end den vestlige, og har hele deres liv været indpodet - af præsterne - at vor kultur er ugudelig og ond, og at de som ægte troende muslimer har pligt til, med alle midler at bekæmpe os - en død vesterlænding er en god vesterlænding. Den lov som Islam fastsætter som den eneste sande er den som man kan tolke af Koranens ord og den som deres præster forkynder under bønnen - og drengene har aldrig i deres korte liv hørt en anden udlægning. Det er den eneste sandhed de kender, så ingen dansk myndighedsperson vil nogensinde få en chance for at påvirke disse drenge til at ændre retning. De er set med danske øjne, tabt for samfundet! De danske love kan slet ikke håndtere disse "vildledte" unge, for de synes at det er os der bør indordne os Islam , og det bliver de hver dag bekræftet i af deres præster og ledere. Det forhold, at de er født i Danmark og taler dansk ændrer ikke på deres grundlæggende indstilling - hvad der så end sker, så de mener det er deres ret at voldtage danske piger og slå danske borgere ned for fode. Hvis de bliver fanget og dømt efter dansk ret har de kun hån og foragt til overs for det - de bliver blot ægte martyrer, og helte, blandt deres egne, for de har bevist, at de er de hellige krigere, der engang skal overtage ledelsen af de ugudelige undermennesker, danskerne. Hvad er så vejen frem for Danmark ? De nævnte unge må vi anse for at være krigsmodstandere, og ikke blot forstyrrede unge danske drenge med muslimsk baggrund, og krigsmodstandere må man fange og uskadeliggøre. Vore love forbyder os at dræbe vore modstandere officielt, så vi har kun den mulighed at fylde vore fængsler med disse kriminelle. Det er en uhyre kostbar løsning, og da de aldrig vil angre deres gerninger, vil de hurtigt sætte sig på fængslerne, på samme måde, som rockerne gør det i dag. Vi må nok tænke i andre baner, og f.eks. modtage et russisk tilbud om at opbevare småslynglerne i russiske fængsler for kr. 25 pr. dag - det er langt billigere, og deres muligheder for at påvirke deres omverden bliver elimineret. Selv denne løsning er dog rimelig kortsigtet, for når de vender hjem igen, er de blot endnu mere opsatte på at dræbe danskere. Lovene må derfor ændres, således, at familiens danske statsborgerskab kan tilbagekaldes med henblik på at returnere dem alle til deres tidligere muslimske land. Familiens umulige søn bliver således udvist sammen med sin familie, trods sit medfødte statsborgerskab, der samtidig ophæves gennem de nye love. Det bliver nok ikke let at få gennem Folketinget, for det vil givetvis medføre udenlandsk kritik for overtrædelse af menneskerettighederne, men det er love af denne kaliber der skal til for at løse problemet nu og fremover. En helt anden sag er, at vore EU-partnere alle vil kunne se, at også de kan løse samme problem ved at ændre disse tunge, grundlæggende love, så vi kan ende med at få disse nye anti-terrorlove indført som EU-love. Samtidig må vi se i øjnene, at vore værste fjender er de muslimske præster, der her i landet påvirker de unge til at blive hellige krigere som beskrevet. Disse præster må for enhver pris udelukkes, så den daglige påvirkning af de unge stoppes - måske i virkeligheden et enklere problem at løse ad lovgivningsmæssig vej, og langt hurtigere. Og religionsfrihed kræver naturligvis ikke at der skal være muslimske præster i landet. Alle muslimer må lære at læse Koranen selv derhjemme. Islam er jo ikke dansk statsreligion på linie med folkekirken - endnu ! (30 sep 2005, en tekst skrevet på hendes hjemmeside under rubrikken 'Artikler ingen tør trykke'.)
no Som kjent medlem av Dansk Folkeparti blir man ofte involvert i diskusjoner om muslimene i Danmark, og skal argumentere for at de av DF anses for å være den største trusselen mot nasjonen som finnes i dag. Vi blir ofte ansett for å være rabiate og direkte rasistiske med de holdningene vi gir uttrykk for, men det er jo ikke uten grunn at DF har blitt landets tredje største parti, og at vår oppslutning i befolkningen er stabilt stigende. Det skyldes nok at landets mest tenksomme borgere er i ferd med å innse at tiden arbeider for muslimene og islam i Danmark – og til og med for våre skattekroner! Vi kjenner alle noen muslimske familier – handler hos dem og med dem, og respekterer deres flid og arbeidsomhet. Bortsett fra den harde kjernen av andre-generasjons gutter som herjer i mange byer, møter vi innvandrerne positivt og nysgjerrig og har lært å leve med dem og deres ulikheter i kulturell levevis – de tilfører kanskje landet noe "nytt blod" og noen nye ideer. Det med ideene er det nå lite av, for de muslimske familiene tilfører ikke vårt samfunn noe – de er her fordi de kan få noe ut av vårt åpne velferdssamfunn, og som de fleste vet, arbeider de med et pengesystem som gir dem mulighet til å bygge opp små formuer av ubeskattede penger – og vel å merke ikke formuer som noen gang kommer til å arbeide i Danmark, slik at danskere kan få glede av pengene i form av investeringer. Disse pengene – som de definitivt har arbeidet for å skaffe – blir kanalisert ut av landet, slik at de danske myndighetene ikke kan beslaglegge dem hvis det avsløres at det er "sorte penger" vi snakker om. Det er ikke noe nytt i denne trafikken, og akkurat nå er skattemyndighetene svært aktive for å avsløre dette sorte arbeidet, men alle vet at det bare er toppen av isfjellet vi avslører. Sett med danske forretningsøyne er det ikke mulig å konkurrere mot muslimske folk i samme bransje, for deres kostnader er sikkert bare halvparten av danskernes, så deres utbytte – de sorte pengene – blir tilsvarende langt større. En ung dansker som vil starte en forretning, og som er underlagt det danske skattesystemet, løper en enorm risiko for fiasko. Tjener han mange penger, blir minst 60 % tatt av skattevesenet, som jo ikke støtter ham økonomisk hvis økonomien hans halter i starten. Motsetningen er hans nabo Muhammed, som starter samtidig. Han vet at hans store familie støtter ham på alle måter – og for øvrig har midlene til det – slik at de kan sikre seg at han får suksess og kan gifte seg med en god muslimsk kvinne og bygge familien større. Det eneste de krever, er at Muhammed oppfører seg slik de eldre i familien – samt ikke minst prestene – har planlagt for ham – altså ikke noe med å ville være vestlig i sin tankegang – i familien holder man sammen, og sammenholdet bygger naturligvis på Koranens ord og troen på Allah. Det kan godt være at Muhammed ikke "har tid" til å be til Allah de mange gangene om dagen, så danskerne ser altså ikke at muslimene oppfører seg slik vi ser dem når vi besøker deres land som turister. Hva farlig kan det da være at Muhammeds familie kjører dette totalt lukkede pengesystemet innenfor vårt rike velferdssamfunn? Umiddelbart ser alt veldig fredelig ut. Vi kan kanskje være sure på dem for deres totalt egoistiske måte å leve med oss på – de har absolutt ikke lyst til å la seg integrere i vårt vestlige samfunn, hvorfor skulle de det. Våre lover beskytter dem nesten 100 %, så de kan fritt kjøre sitt system uten annen risiko enn at skattevesenet beskylder dem for å arbeide sort. De får kanskje en bot, men det er uproblematisk for familien, og de fleste av de involverte har jo ingen penger til å betale noen bot – de eier jo sjelden noe myndighetene kan beslaglegge – tvert imot vil de nå kunne kreve forhøyede dagpenger for at familien skal kunne overleve – de har jo nettopp mistet jobben hos den eldre onkelen! Ja, men hvor er da faren for oss? Den finnes et helt annet sted i systemet. De mange sorte pengene som kanaliseres til utlandet kan jo brukes til på lengre sikt å skape maktposisjoner for muslimer i det åpne, og nesten ubeskyttede danske samfunnet. For å overta styringen av et lite samfunn som det danske, kreves ikke et egentlig flertall i befolkningen, bare at man har den nødvendige innflytelsen og makten, og det er her de mange pengene på sikt kommer i spill, for penger er makt! Når jeg betegner vårt samfunn som nesten ubeskyttet, skyldes det at våre lover, som nevnt, slett ikke er gearet til å imøtegå den snigende maktovertakelsen som finner sted i disse år. Vi støtter dem tvert imot både økonomisk og i praksis, ved å straffe de danskere som kommer med kritiske uttalelser om våre muslimske medborgere – rasismeparagrafene som de kalles. En annen, og langt farligere trussel kan vi takke vår liberale religionsfrihet for, for ifølge dansk lov skal alle kunne utøve sin egen religion fritt i landet. Det tolkes av muslimene slik at de skal ha mulighet til å begrave sine døde i muslimsk-eid jord, og ikke i vår ugudelige jord. Nå får de så sin første begravelsesplass sør for København, og får så – naturligvis – tillatelse til å oppføre den lenge ønskede moskeen, akkurat som i Tyskland, slik at Koranen og Allah kan bli lest og dyrket på den helt riktige måten, og styrt av de helt riktige muslimske prestene, som jo forstår å tolke Koranens ord slik at de passer til danske forhold. Det betyr på godt norsk at de får lettere for å fortsette hjernevaskingen av de unge mennene til å være "ekte troende" muslimer, som yter sin ultimate innsats som terrorbombe eller bare hellig kriger. For vi må jo ikke glemme at vi faktisk lever under en 3. Jihad, en hellig krig mot den vestlige verden, inkludert det fredelige Danmark. Og under krig er alt tillatt for de hellige krigerne, andre-generasjonsinnvandrerne i omegnskommunene, som vil gjøre alt for å bli helter hos Allah, slik at deres familie kan bli stolte – og for øvrig bli forsørget resten av sine dager av det muslimske samfunnet for tapet av deres modige sønn. Religiøse fanatikere er vel de verste fiendene man kan forestille seg, for du kan aldri forhandle deg til rette med dem – rasjonelle argumenter preller av på dem. Vi kaller det en uoverstigelig kulturkløft og betegner de unge guttene som "utenfor pedagogisk rekkevidde" for å fastslå det forhold at vårt samfunn, selv med de beste krefter og de beste intensjoner, er uten innflytelse – og hvorfor mon det? Svaret er helt enkelt. De lever i en helt annen verden enn den vestlige, og har hele sitt liv blitt innpodet – av prestene – at vår kultur er ugudelig og ond, og at de som ekte troende muslimer har plikt til, med alle midler, å bekjempe oss – en død vestlig er en god vestlig. Den loven som islam fastsetter som den eneste sanne, er den man kan tolke av Koranens ord og den som deres prester forkynner under bønnen – og guttene har aldri i sitt korte liv hørt en annen tolkning. Det er den eneste sannheten de kjenner, så ingen dansk myndighetsperson vil noen gang få en sjanse til å påvirke disse guttene til å endre retning. De er, sett med danske øyne, tapt for samfunnet! De danske lovene kan slett ikke håndtere disse "villedte" unge, for de synes at det er vi som bør underordne oss islam, og det blir de hver dag bekreftet i av sine prester og ledere. Det forhold at de er født i Danmark og snakker dansk, endrer ikke på deres grunnleggende innstilling – uansett hva som skjer, så mener de det er deres rett å voldta danske jenter og slå danske borgere ned for føttene. Hvis de blir tatt og dømt etter dansk rett, har de bare hån og forakt til overs for det – de blir bare ekte martyrer og helter blant sine egne, for de har bevist at de er de hellige krigerne som en gang skal overta ledelsen av de ugudelige undermenneskene, danskerne. Hva er så veien videre for Danmark? De nevnte unge må vi anse for å være krigsmotstandere, og ikke bare forstyrrede unge danske gutter med muslimsk bakgrunn, og krigsmotstandere må man fange og uskadeliggjøre. Våre lover forbyr oss å drepe våre motstandere offisielt, så vi har bare muligheten til å fylle våre fengsler med disse kriminelle. Det er en utrolig kostbar løsning, og siden de aldri vil angre sine gjerninger, vil de raskt ta kontroll over fengslene, på samme måte som rockerne gjør det i dag. Vi må nok tenke i andre baner, og f.eks. motta et russisk tilbud om å oppbevare småslynglene i russiske fengsler for 25 kr. per dag – det er langt billigere, og deres muligheter for å påvirke sine omgivelser blir eliminert. Selv denne løsningen er imidlertid rimelig kortsiktig, for når de vender hjem igjen, er de bare enda mer oppsatte på å drepe danskere. Lovene må derfor endres slik at familiens danske statsborgerskap kan trekkes tilbake med henblikk på å returnere dem alle til deres tidligere muslimske land. Familiens umulige sønn blir således utvist sammen med sin familie, tross sitt medfødte statsborgerskap, som samtidig oppheves gjennom de nye lovene. Det blir nok ikke lett å få gjennom Stortinget (Folketinget), for det vil givetvis medføre utenlandsk kritikk for brudd på menneskerettighetene, men det er lover av denne kaliberen som skal til for å løse problemet nå og fremover. En helt annen sak er at våre EU-partnere alle vil kunne se at også de kan løse samme problem ved å endre disse tunge, grunnleggende lovene, slik at vi kan ende opp med å få disse nye anti-terrorlovene innført som EU-lover. Samtidig må vi se i øynene at våre verste fiender er de muslimske prestene som her i landet påvirker de unge til å bli hellige krigere som beskrevet. Disse prestene må for enhver pris utelukkes, slik at den daglige påvirkningen av de unge stoppes – kanskje i virkeligheten et enklere problem å løse på lovgivningsmessig vei, og langt raskere. Og religionsfrihet krever naturligvis ikke at det skal være muslimske prester i landet. Alle muslimer må lære å lese Koranen selv hjemme. Islam er jo ikke dansk statsreligion på linje med folkekirken – ennå! (30 sep 2005, en tekst skrevet på hennes hjemmeside under rubrikken 'Artikler ingen tør trykke'.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Som känt medlem av Dansk Folkeparti blir man ofta indragen i diskussioner om muslimerna i Danmark, och ska argumentera för att de av DF anses vara det största hotet mot nationen som finns idag. Vi betraktas ofta som rabiata och direkt rasistiska med de åsikter vi uttrycker, men det är ju inte utan grund att DF har blivit landets tredje största parti, och att vårt stöd i befolkningen är stabilt stigande. Det beror nog på att landets mest eftertänksamma medborgare börjar inse att tiden arbetar för muslimerna och islam i Danmark – och till och med för våra skattekronor! Vi känner alla några muslimska familjer – handlar hos dem och med dem, och respekterar deras flit och arbetsvilja. Utöver den hårda kärnan av andra generationens killar som härjar i många städer, möter vi invandrarna positivt och nyfiket och har lärt oss att leva med dem och deras kulturella olikheter – de tillför kanske landet något "nytt blod" och några nya idéer. Det med idéerna är det nu knappt med, för de muslimska familjerna tillför inte vårt samhälle något – de är här för att de kan få något ut av vårt öppna välfärdssamhälle, och som de flesta vet arbetar de med ett pengasystem som ger dem möjlighet att bygga upp små förmögenheter av obeskattade pengar – och väl att märka inte förmögenheter som någonsin kommer att arbeta i Danmark, så att danskar kan få glädje av pengarna i form av investeringar. Dessa pengar – som de absolut har arbetat för att skaffa – kanaliseras ut ur landet, så att de danska myndigheterna inte kan beslagta dem om det avslöjas att det är "svarta pengar" vi talar om. Det är inget nytt med denna trafik, och just nu är skattemyndigheterna mycket aktiva för att avslöja detta svarta arbete, men alla vet att det bara är toppen av isberget vi avslöjar. Sett med danska affärsögon är det inte möjligt att konkurrera mot muslimska personer i samma bransch, för deras kostnader är säkert bara hälften av danskarnas, så deras utbyte – de svarta pengarna – blir motsvarande mycket större. En ung dansk som vill starta ett företag, och som lyder under det danska skattesystemet, löper en enorm risk för fiasko. Tjänar han mycket pengar tas minst 60 % av skatteverket, som ju inte stöttar honom ekonomiskt om hans ekonomi haltar i början. Motsatsen är hans granne Muhammed, som startar samtidigt. Han vet att hans stora familj stöttar honom på alla sätt – och i övrigt har medlen till det – så de kan säkerställa att han lyckas och kan gifta sig med en god muslimsk kvinna och bygga familjen större. Det enda de kräver är att Muhammed uppför sig som de äldre i familjen – samt inte minst prästerna – har planerat för honom – alltså inget med att vilja vara västerländsk i sitt tankesätt – i familjen håller man ihop, och sammanhållningen bygger naturligtvis på Koranens ord och tron på Allah. Det kan hända att Muhammed inte "har tid" att be till Allah många gånger om dagen, så danskarna ser alltså inte att muslimerna uppför sig som vi ser dem när vi besöker deras land som turister. Vad farligt kan det då vara att Muhammeds familj driver detta totalt slutna pengasystem inom vårt rika välfärdssamhälle? Vid första anblicken ser allt mycket fredligt ut. Vi kan kanske vara arga på dem för deras totalt egoistiska sätt att leva med oss på – de har absolut ingen lust att låta sig integreras i vårt västerländska samhälle, varför skulle de göra det. Våra lagar skyddar dem nästan 100 %, så de kan fritt driva sitt system utan annan risk än att skatteverket anklagar dem för att arbeta svart. De får kanske böter, men det är oproblematiskt för familjen, och de flesta av de inblandade har ju inga pengar att betala någon bot med – de äger ju sällan något som myndigheterna kan beslagta – tvärtom kommer de nu kunna kräva förhöjda arbetslöshetsersättningar för att familjen ska överleva – de har ju precis förlorat sina jobb hos den äldre onkeln! Ja, men var finns då faran för oss? Den finns på ett helt annat ställe i systemet. De många svarta pengarna som kanaliseras till utlandet kan ju på längre sikt användas för att skapa maktpositioner för muslimer i det öppna och nästan oskyddade danska samhället. För att ta över styrningen av ett litet samhälle som det danska krävs inte en egentlig majoritet i befolkningen, bara att man har det nödvändiga inflytandet och makten, och det är här de många pengarna på sikt kommer in i bilden, för pengar är makt! När jag betecknar vårt samhälle som nästan oskyddat beror det på att våra lagar, som nämnts, inte alls är anpassade för att möta det smygande maktövertagande som äger rum under dessa år. Vi stöttar dem tvärtom såväl ekonomiskt som i praktiken genom att straffa de danskar som kommer med kritiska uttalanden om våra muslimska medborgare – rasismparagraferna som de kallas. Ett annat och långt farligare hot kan vi tacka vår liberala religionsfrihet för, för enligt dansk lag ska alla kunna utöva sin egen religion fritt i landet. Det tolkas av muslimerna så att de ska ha möjlighet att begrava sina döda i muslimskt ägd jord, och inte i vår ogudliga jord. Nu får de alltså sin första begravningsplats söder om Köpenhamn, och får sedan – naturligtvis – tillstånd att uppföra den länge önskade moskén, precis som i Tyskland, så att Koranen och Allah kan läsas och vördas på helt rätt sätt, och styras av helt rätt muslimska präster, som ju förstår att tolka Koranens ord så att de passar danska förhållanden. Det betyder på ren svenska att de får lättare att fortsätta hjärntvätten av de unga männen till att bli "äkta troende" muslimer, som ger sin ultimata insats som terrorbomb eller bara helig krigare. För vi får ju inte glömma att vi faktiskt lever under ett tredje jihad, ett heligt krig mot den västerländska världen, inklusive det fredliga Danmark. Och under krig är allt tillåtet för de heliga krigarna, andra generationens invandrare i kranskommunerna, som vill göra allt för att bli hjältar hos Allah, så att deras familj kan bli stolta – och i övrigt bli försörjda resten av sina dagar av det muslimska samhället för förlusten av deras modige son. Religiösa fanatiker är väl de värsta fiender man kan föreställa sig, för du kan aldrig förhandla dig fram till något med dem – rationella argument prellar av på dem. Vi kallar det för en oöverstiglig kulturklyfta och betecknar de unga killarna som "utanför pedagogisk räckvidd" för att fastslå det förhållandet att vårt samhälle, även med de bästa krafterna och de bästa intentionerna, saknar inflytande – och varför mon det? Svaret är enkelt. De lever i en helt annan värld än den västerländska och har hela sitt liv blivit inpräglade – av prästerna – att vår kultur är ogudlig och ond, och att de som äkta troende muslimer har plikt att med alla medel bekämpa oss – en död västerlänning är en god västerlänning. Den lag som islam fastställer som den enda sanna är den man kan tolka ur Koranens ord och den som deras präster förkunnar under bönen – och killarna har aldrig i sina korta liv hört en annan tolkning. Det är den enda sanning de känner, så ingen dansk myndighetsperson kommer någonsin att få en chans att påverka dessa killar att ändra riktning. De är, sett med danska ögon, förlorade för samhället! De danska lagarna kan inte alls hantera dessa "vilseledda" unga, för de anser att det är vi som bör underordna oss islam, och det blir de bekräftade i varje dag av sina präster och ledare. Det förhållandet att de är födda i Danmark och talar danska ändrar inte deras grundläggande inställning – vad som än händer så anser de att det är deras rätt att våldta danska flickor och slå ner danska medborgare för fötterna. Om de blir påkomna och dömda enligt dansk rätt har de bara hån och förakt över för det – de blir bara äkta martyrer och hjältar bland sina egna, för de har bevisat att de är de heliga krigarna som en dag ska ta över ledningen av de ogudliga undermänniskorna, danskarna. Vad är då vägen framåt för Danmark? De nämnda unga måste vi betrakta som krigsmotståndare, och inte bara störda unga danska killar med muslimsk bakgrund, och krigsmotståndare måste man fånga och oskadliggöra. Våra lagar förbjuder oss att döda våra motståndare officiellt, så vi har bara möjligheten att fylla våra fängelser med dessa kriminella. Det är en oerhört kostsam lösning, och då de aldrig kommer att ångra sina gärningar kommer de snabbt att ta över fängelserna, på samma sätt som rockarna gör idag. Vi måste nog tänka i andra banor, och t.ex. ta emot ett ryskt erbjudande om att förvara småskurkarna i ryska fängelser för 25 kr per dag – det är mycket billigare, och deras möjligheter att påverka sin omvärld elimineras. Även denna lösning är dock ganska kortsiktig, för när de återvänder hem är de bara ännu mer inställda på att döda danskar. Lagarna måste därför ändras så att familjens danska medborgarskap kan återkallas i syfte att returnera dem alla till deras tidigare muslimska land. Familjens omöjliga son blir således utvisad tillsammans med sin familj, trots sitt medfödda medborgarskap, som samtidigt upphävs genom de nya lagarna. Det blir nog inte lätt att få igenom i Folketinget, för det kommer givetvis medföra utländsk kritik för överträdelse av mänskliga rättigheter, men det är lagar av denna kaliber som krävs för att lösa problemet nu och framöver. En helt annan sak är att våra EU-partners alla kommer att kunna se att även de kan lösa samma problem genom att ändra dessa tunga, grundläggande lagar, så att vi kan sluta med att få dessa nya antiterrorlagar införda som EU-lagar. Samtidigt måste vi se i ögonen att våra värsta fiender är de muslimska prästerna som här i landet påverkar de unga att bli heliga krigare som beskrivits. Dessa präster måste till varje pris uteslutas, så att den dagliga påverkan av de unga stoppas – kanske i verkligheten ett enklare problem att lösa via lagstiftning, och mycket snabbare. Och religionsfrihet kräver naturligtvis inte att det ska finnas muslimska präster i landet. Alla muslimer får lära sig att läsa Koranen själva hemma. Islam är ju inte dansk statsreligion i linje med folkkyrkan – än! (30 sep 2005, en text skriven på hennes hemsida under rubriken 'Artiklar ingen vågar trycka'.)
en As a known member of the Danish People's Party, one is often involved in discussions about Muslims in Denmark and must argue that they are considered by the DP to be the greatest threat to the nation existing today. We are often regarded as rabid and directly racist because of the views we express, but it is not without reason that the DP has become the country's third largest party and that our support among the population is steadily increasing. This is likely because the country's most thoughtful citizens are beginning to realize that time is working for Muslims and Islam in Denmark—and even for our tax crowns! We all know some Muslim families—we shop with them and from them, and we respect their diligence and industriousness. Aside from the hard core of second-generation boys who terrorize many cities, we meet immigrants positively and curiously and have learned to live with them and their differences in cultural lifestyle—they perhaps bring some "new blood" and some new ideas to the country. As for the ideas, there is little of that, for Muslim families contribute nothing to our society—they are here because they can get something out of our open welfare society, and as most know, they operate with a money system that allows them to build up small fortunes of untaxed money—and notably, not fortunes that will ever work in Denmark so that Danes can benefit from the money in the form of investments. This money—which they have certainly worked to acquire—is channeled out of the country so that the Danish authorities cannot seize it if it is revealed that we are talking about "black money." There is nothing new in this traffic, and right now the tax authorities are very active in uncovering this black work, but everyone knows that we are only revealing the tip of the iceberg. Seen from Danish business eyes, it is not possible to compete against Muslim people in the same industry, because their costs are likely only half of the Danes', so their profit—the black money—becomes correspondingly much larger. A young Dane who wants to start a business and is subject to the Danish tax system runs an enormous risk of failure. If he earns a lot of money, at least 60% is taken by the tax authorities, who do not support him financially if his finances falter in the beginning. Contrast this with his neighbor Muhammed, who starts at the same time. He knows that his large family supports him in every way—and moreover has the means to do so—so they can ensure that he succeeds and can marry a good Muslim woman and grow the family larger. The only thing they require is that Muhammed behaves as the elders in the family—and not least the priests—have planned for him—meaning nothing about wanting to be Western in his thinking—in the family, one sticks together, and the solidarity is naturally based on the words of the Quran and faith in Allah. It may be that Muhammed does not "have time" to pray to Allah many times a day, so Danes do not see Muslims behaving as we see them when we visit their countries as tourists. What danger can there be, then, in Muhammed's family running this totally closed money system within our rich welfare society? At first glance, everything looks very peaceful. We might be angry with them for their totally selfish way of living with us—they have absolutely no desire to be integrated into our Western society; why on earth would they? Our laws protect them almost 100%, so they can freely run their system without any risk other than the tax authorities accusing them of working "black." They might get a fine, but that is problematic for the family, and most of those involved have no money to pay any fine—they rarely own anything the authorities can seize—on the contrary, they will now be able to claim increased unemployment benefits so the family can survive—they have just lost their jobs with the older uncle! Yes, but where is the danger for us? It exists in a completely different place in the system. The many black money channeled abroad can, in the long run, be used to create power positions for Muslims in the open and almost unprotected Danish society. To take over the control of a small society like the Danish one, an actual majority of the population is not required, only that one has the necessary influence and power, and this is where the large sums of money come into play in the long run, for money is power! When I describe our society as almost unprotected, it is because our laws, as mentioned, are not at all geared to counter the creeping takeover of power taking place in these years. On the contrary, we support them both financially and in practice by punishing the Danes who make critical statements about our Muslim fellow citizens—the racism paragraphs, as they are called. Another, and far more dangerous threat, we can thank our liberal freedom of religion for, because according to Danish law, everyone must be able to practice their own religion freely in the country. This is interpreted by Muslims to mean that they must have the opportunity to bury their dead in Muslim-owned soil, and not in our godless soil. Now they are getting their first cemetery south of Copenhagen, and will then—naturally—be granted permission to build the long-desired mosque, as in Germany, so that the Quran and Allah can be read and worshipped in the completely right way, and led by the completely right Muslim priests, who know how to interpret the words of the Quran so they fit Danish conditions. In plain English, this means they will find it easier to continue the brainwashing of young men to be "true believing" Muslims who give their ultimate effort as terror bombs or simply holy warriors. For we must not forget that we are actually living under a 3rd Jihad, a holy war against the Western world, including peaceful Denmark. And in war, everything is permitted for the holy warriors, the second-generation immigrants in the suburban municipalities, who will do everything to become heroes to Allah, so their family can be proud—and moreover be supported for the rest of their days by the Muslim community for the loss of their brave son. Religious fanatics are probably the worst enemies one can imagine, for you can never negotiate with them—rational arguments bounce off them. We call it an insurmountable cultural divide and describe the young boys as "beyond pedagogical reach" to establish the fact that our society, even with the best efforts and the best intentions, has no influence—and why is that? The answer is quite simple. They live in a completely different world than the Western one, and all their lives they have been instilled with—by the priests—that our culture is godless and evil, and that as true believing Muslims they have a duty to fight us by all means—a dead Westerner is a good Westerner. The law that Islam establishes as the only true one is that which can be interpreted from the words of the Quran and that which their priests preach during prayer—and the boys have never in their short lives heard another interpretation. It is the only truth they know, so no Danish authority figure will ever have a chance to influence these boys to change direction. Seen from Danish eyes, they are lost to society! Danish laws cannot handle these "misled" youths, for they seem to think it is we who should submit to Islam, and they are confirmed in this every day by their priests and leaders. The fact that they were born in Denmark and speak Danish does not change their fundamental attitude—no matter what happens, they believe it is their right to rape Danish girls and knock Danish citizens underfoot. If they are caught and convicted under Danish law, they have only mockery and contempt for it—they simply become true martyrs and heroes among their own, for they have proven that they are the holy warriors who will one day take over the leadership of the godless sub-humans, the Danes. What then is the way forward for Denmark? The aforementioned youths must be regarded as war opponents, and not just disturbed young Danish boys with a Muslim background, and war opponents must be captured and neutralized. Our laws forbid us from killing our opponents officially, so we only have the option of filling our prisons with these criminals. This is an incredibly costly solution, and since they will never repent their deeds, they will quickly take over the prisons, in the same way that bikers do today. We must perhaps think in other ways, and for example, accept a Russian offer to store the petty thugs in Russian prisons for 25 kr. per day—it is much cheaper, and their opportunities to influence their surroundings will be eliminated. Even this solution is, however, fairly short-sighted, for when they return home again, they will be even more determined to kill Danes. The laws must therefore be changed so that the family's Danish citizenship can be revoked with a view to returning them all to their former Muslim country. The family's impossible son is thus deported along with his family, despite his innate citizenship, which is simultaneously revoked through the new laws. It probably won't be easy to get through the Folketing, for it will undoubtedly lead to foreign criticism for violation of human rights, but it is laws of this caliber that are needed to solve the problem now and in the future. It is a completely different matter that our EU partners will all be able to see that they too can solve the same problem by changing these heavy, fundamental laws, so we could end up having these new anti-terror laws introduced as EU laws. At the same time, we must face the fact that our worst enemies are the Muslim priests who here in the country influence the young to become holy warriors as described. These priests must be excluded at all costs, so the daily influence on the young is stopped—perhaps in reality a simpler problem to solve via legislation, and much faster. And freedom of religion naturally does not require that there be Muslim priests in the country. All Muslims must learn to read the Quran themselves at home. Islam is not, after all, the Danish state religion on a par with the National Church—yet! (30 sep 2005, a text written on her website under the heading 'Articles no one dares to print'.)

dk Vi danskere er grundlæggende et godt og ordentligt folkefærd. Vi er ret gæstfrie. Men i løbet af de seneste godt og vel 50 år har vi oplevet en tiltagende indvandring til Danmark, hvor vi har været nødt til at spørge os selv, hvor langt gæstfriheden skal række. Vi er blevet tvunget til at tage stilling til, om vi ønsker, at vores samfund forandrer sig på en måde, som går imod alt det, vores forfædre har bygget op. Som når vi hører i nyhederne, at læretekster om hellig krig og kamp mod de vantro bruges til undervisning på muslimske friskoler. Som når vi oplever, at muslimske kvinder ikke har mulighed for at integrere sig. Gemmes væk i lejligheder i boligblokkene. Ikke må gå ud – ikke må tale med mænd. Pakker sig ind i store tørklæder og fylder rummene på krisecentrene, når de har fået nok af at være underdanige og er i reel fare, fordi nogle skal redde familiens ære. Som når små piger fra en meget ung alder iklædes tørklæder for ikke at friste mænd. Som når vi hører om, at antallet af ikke-vestlige indvandrere på offentlige forsørgelse er over 40 procent. Som når vi fra Finansministeriet får at vide, at de offentlige kasser hvert år belastes med 36 milliarder kroner på grund af ikke-vestlig indvandring. Som når vi hører, at indvandrere og efterkommere af indvandrere er stærkt overrepræsenteret i statistikkerne i relation til vold og voldtægt i forhold til deres andel af befolkningen. Og hvad med de boligområder, hvor brandvæsen, politi og plejepersonale ikke kan passe deres arbejde, fordi de overfaldes? Hvad med shariaråd og imamer, der lærer deres tilhørere at hade alt det, vi repræsenterer her i Danmark? Hvad med hårdkogte bander, som i høj grad også består af folk med udenlandsk baggrund, der skyder i gaderne? Berlingske bragte for nylig en analyse, der viste, at 92 procent af danskerne vil have, at indvandrere tilpasser sig den danske kultur. Men det er jo netop det, mange indvandrere fra specielt muslimske lande ikke gør. Derfor nytter det ikke noget, at vi gang på gang trækker på skuldrene. Retorikken fejler ellers ikke noget fra de andre partier i Folketinget, når de slemme sager kommer for dagen. At Grimhøjmoskéen skal jævnes med jorden, eller at indvandrere skal rejse hjem, hvis de ikke underlægger sig danske værdier. Og vi har da gennemført vigtige stramninger hen ad vejen sammen med regeringen, som har gjort, at vi – trods alt – har fået mere styr på den uansvarlige indvandringspolitik, som Thorning-regeringen førte. Men når det kommer til lovgivning, der batter. Når det kommer til det, som virkelig kan hjælpe på Danmarks udfordringer med den ikke-vestlige indvandring. Når vi taler om et reelt asylstop eller konkrete værktøjer til at sende flygtninge hjem igen, så er det sværere at få gennemført, fordi opfyldelse af konventionerne synes at vægte højere end at værne om Danmarks fremtid. Det oplevede vi under forhandlingerne med regeringen om et paradigmeskifte i slutningen af året. Her fik vi gentagne gange at vide af ministeriets jurister, at den ene stramning efter den anden ikke kunne lade sig gøre på grund af konventionerne. Sideløbende med det har vi erfaret, at andre lande i Europa – eksempelvis Tyskland og Cypern – godt kunne gennemføre væsentlige stramninger på udlændingeområdet, eksempelvis hvad angår suspension af retten til familiesammenføring, som vi havde fået at vide, at Danmark ikke kunne. Juristernes fortolkninger af konventionerne er én ting. Politik er en anden ting. Derfor skal man holde op med at bruge embedsværket som et skjold mod at gennemføre de nødvendige stramninger på udlændingeområdet. Jeg håber, at tonen bliver anderledes, i de fortsatte forhandlinger med regeringen om et paradigmeskifte. For der er gode toner fra både Socialdemokratiet og Venstre i forbindelse med udlændingepolitikken. Senest har vi eksempelvis set, at Socialdemokratiet i et såkaldt valgoplæg fortæller om de ambitioner, de har på udlændingeområdet de kommende år. Der er gode takter i meget af udspillet. Men igen synes jeg, at tingene bliver trukket helt unødvendigt i langdrag. For hvorfor et valgoplæg nu? Man kan jo kun gisne om bevæggrundene, men umiddelbart synes det da nemmere for Socialdemokratiet at lægge stemmer til en strammere udlændingepolitik nu, end det bliver for dem at få deres udspil gennemført efter et valg, hvor de, hvis de får flertal, måske er afhængige af Enhedslisten, Alternativet og de Radikale. Der er for meget snak og for lidt handling fra de andre partier, når det gælder udlændingeområdet. I stedet for afspores debatten med enkeltsager. Om Mohamed fra Somalia, som er i arbejde og derfor ifølge andre partier i Folketinget er selvskrevet til at blive i Danmark. Men hvad hvis Mohamed bliver fyret i morgen? Skal han så hjem? Er Mohamed virkelig en retvisende case at hive frem i medierne, når det er en kendsgerning, at flygtninge fra Somalia er nogle af de flygtninge, som er allersværest at integrere? Lad mig eksempelvis minde om, at 43 procent af de personer, der har modtaget kontanthjælp i mere end ti år, kommer fra ikke-vestlige lande. I vores nabolande Sverige og Tyskland oplever man i øjeblikket konsekvenserne af den massive indvandring fra primært muslimske lande. Bydele med massevis af skyderier, hele områder, der nærmest kun er befolket af folk fra muslimske lande. Utryghed for kvinder og overfald på jøder. Den eneste grund til, at vi ikke har den samme situation her i Danmark er, fordi vi har formået at få strammet udlændingepolitikken i de perioder, hvor Dansk Folkeparti har haft indflydelse. Men vi har stadig lang vej igen. Vi skal ikke acceptere en ideologi i Danmark, der er i fuld gang med at forsøge at undergrave vores levevis. Vi må ikke ende som Sverige. Det er Dansk Folkepartis største opgave at få begrænset tilstrømningen af indvandrere fra ikke-vestlige lande. Specielt indvandringen fra lande i Mellemøsten og Nordafrika. Netop derfor finder vi det perspektivløst, at kræfterne eksempelvis bruges på integrationsgrunduddannelsen målrettet flygtninge, der også har den krølle, at de flygtninge, der tager uddannelsen, automatisk optjener retten til dagpenge. Flygtninge skal ikke integreres. De skal hjem, når det er muligt. Det vil også sikre, at antallet af flygtninge begrænses, og at der sættes en stopper for utallige familiesammenføringer og dermed en endnu større stigning i indvandringen fra muslimske lande. Det anerkendte Pew Research Center har for nylig udgivet en rapport, der blandt andet viser, hvor stor andelen af muslimer vil være i Europa i 2050. Hvis migrationen fortsætter i et højt tempo, vil 16 procent af Danmarks befolkning i 2050 bestå af muslimer. I vores naboland, Sverige, vil tallet være 30,6 procent. Tallene viser, at vi er nødt til at få taget hånd om udfordringerne med befolkningen fra muslimske lande og at vi skal gøre alt, hvad vi kan, for at begrænse antallet. Netop derfor kæmper vi i Dansk Folkeparti en kamp for en stor omlægning af dansk asylpolitik. Helt konkret har vi i øjeblikket en udfordring med dem, der er kommet til Danmark på grund af krigen i Syrien. I 2018 og 2019 er der udsigt til et stort antal familiesammenføringer. Sideløbende med dette ser vi, at flere områder i Syrien nu er på vej mod mere fredelige tilstande. Flere af de flygtninge, som kun har haft ressourcer til at flygte til nærområderne, er nu på vej hjem for at genopbygge deres land. I Dansk Folkeparti mener vi derfor, at det er helt uholdbart med familiesammenføringer for syrerne nu. Deres fremtid er ikke her. Deres fremtid er i Syrien. Dernæst skal det også fremover være reglen og ikke undtagelsen, at flygtninge skal hjem igen, så snart muligheden er der. Vores land kan ikke bære en større indvandring fra især muslimske lande. Jeg ønsker nemlig ikke en fremtid for Danmark, hvor sharia vinder frem, og den danske kultur og vores traditioner presses tilbage. Derfor er det vigtigt, at vi handler nu. Før det er for sent. (24 feb 2018, i en nyhedsartikel/kronik om behovet for strammere udlændingepolitik og kritik af andre partiers handlinger.)
no Vi danskere er grunnleggende et godt og ordentlig folkefærd. Vi er ganske gjestfrie. Men i løpet av de siste godt og vel 50 årene har vi opplevd en tiltakende innvandring til Danmark, hvor vi har vært nødt til å spørre oss selv hvor langt gjestfriheten skal rekke. Vi har blitt tvunget til å ta stilling til om vi ønsker at samfunnet vårt endrer seg på en måte som går imot alt det våre forfedre har bygget opp. Som når vi hører i nyhetene at lærebøker om hellig krig og kamp mot de vantro brukes til undervisning på muslimske friskoler. Som når vi opplever at muslimske kvinner ikke har mulighet til å integrere seg. Gjemmes bort i leiligheter i boligblokkene. Ikke får gå ut – ikke får snakke med menn. Pakker seg inn i store sjal og fyller rommene på krisesentrene når de har fått nok av å være underdanige og er i reell fare fordi noen skal redde familiens ære. Som når små jenter fra en veldig ung alder kles i sjal for ikke å friste menn. Som når vi hører om at antallet ikke-vestlige innvandrere på offentlig forsørgelse er over 40 prosent. Som når vi fra Finansdepartementet får vite at de offentlige kassene hvert år belastes med 36 milliarder kroner på grunn av ikke-vestlig innvandring. Som når vi hører at innvandrere og etterkommere av innvandrere er sterkt overrepresentert i statistikkene knyttet til vold og voldtekt i forhold til deres andel av befolkningen. Og hva med de boligområdene hvor brannvesen, politi og pleiepersonell ikke kan utføre jobben sin fordi de blir angrepet? Hva med sharia-råd og imamer som lærer sine tilhørere å hate alt det vi representerer her i Danmark? Hva med hardbarkede gjenger, som i stor grad også består av folk med utenlandsk bakgrunn, som skyter i gatene? Berlingske bragte nylig en analyse som viste at 92 prosent av danskene vil at innvandrere skal tilpasse seg den danske kulturen. Men det er jo nettopp det mange innvandrere fra spesielt muslimske land ikke gjør. Derfor nytter det ikke at vi gang på gang trekker på skuldrene. Retorikken feiler ellers ikke noe fra de andre partiene i Folketinget når de alvorlige sakene kommer for dagen. At Grimhøj-moskeen skal jevnes med jorden, eller at innvandrere skal reise hjem hvis de ikke underkaster seg danske verdier. Og vi har da gjennomført viktige innstramminger underveis sammen med regjeringen, som har gjort at vi – tross alt – har fått bedre kontroll på den uansvarlige innvandringspolitikken som Thorning-regjeringen førte. Men når det kommer til lovgivning som batter. Når det kommer til det som virkelig kan hjelpe på Danmarks utfordringer med den ikke-vestlige innvandringen. Når vi snakker om et reelt asylstopp eller konkrete verktøy for å sende flyktninger hjem igjen, så er det vanskeligere å få gjennomført, fordi oppfyllelse av konvensjonene synes å veie tyngre enn å verne om Danmarks fremtid. Det opplevde vi under forhandlingene med regjeringen om et paradigmeskifte på slutten av året. Her fikk vi gjentatte ganger vite av departementets jurister at den ene innstrammingen etter den andre ikke lot seg gjøre på grunn av konvensjonene. Parallelt med dette har vi erfart at andre land i Europa – for eksempel Tyskland og Kypros – godt kunne gjennomføre vesentlige innstramminger på utlendingsområdet, for eksempel hva angår suspensjon av retten til familiesammenføring, noe vi hadde fått vite at Danmark ikke kunne. Juristenes tolkninger av konvensjonene er én ting. Politikk er noe annet. Derfor må man slutte å bruke embetsverket som et skjold mot å gjennomføre de nødvendige innstrammingene på utlendingsområdet. Jeg håper at tonen blir annerledes i de fortsatte forhandlingene med regjeringen om et paradigmeskifte. For det er gode toner fra både Socialdemokratiet og Venstre i forbindelse med utlendingspolitikken. Senest har vi for eksempel sett at Socialdemokratiet i et såkalt valgoplæg forteller om ambisjonene de har på utlendingsområdet i årene som kommer. Det er gode takter i mye av utspillet. Men igjen synes jeg at tingene blir trukket helt unødvendig i langdrag. For hvorfor et valgoplæg nå? Man kan jo bare gjette på motivene, men umiddelbart synes det da enklere for Socialdemokratiet å legge stemmer til en strengere utlendingspolitikk nå, enn det blir for dem å få sitt utspill gjennomført etter et valg hvor de, hvis de får flertall, kanskje er avhengige av Enhedslisten, Alternativet og de Radikale. Det er for mye snakk og for lite handling fra de andre partiene når det gjelder utlendingsområdet. I stedet blir debatten avsporet av enkeltsaker. Om Mohamed fra Somalia, som er i arbeid og derfor ifølge andre partier i Folketinget er selvskrevet til å bli i Danmark. Men hva hvis Mohamed blir sagt opp i morgen? Skal han hjem da? Er Mohamed virkelig en representativ case å trekke frem i mediene når det er et faktum at flyktninger fra Somalia er noen av de flyktningene som er aller vanskeligst å integrere? La meg for eksempel minne om at 43 prosent av personene som har mottatt sosialhjelp i mer enn ti år, kommer fra ikke-vestlige land. I våre naboland Sverige og Tyskland opplever man for øyeblikket konsekvensene av den massive innvandringen fra primært muslimske land. Bydeler med mengder av skyterier, hele områder som nesten kun er befolket av folk fra muslimske land. Utrygghet for kvinner og angrep på jøder. Den eneste grunnen til at vi ikke har den samme situasjonen her i Danmark, er fordi vi har lykkes med å stramme inn utlendingspolitikken i de periodene hvor Dansk Folkeparti har hatt innflytelse. Men vi har fortsatt lang vei å gå. Vi skal ikke akseptere en ideologi i Danmark som er i full gang med å forsøke å undergrave vår levemåte. Vi må ikke ende opp som Sverige. Det er Dansk Folkepartis største oppgave å få begrenset tilstrømningen av innvandrere fra ikke-vestlige land. Spesielt innvandringen fra land i Midtøsten og Nord-Afrika. Nettopp derfor finner vi det perspektivløst at kreftene for eksempel brukes på integreringsgrunnuddannelsen rettet mot flyktninger, som også har den vrien at de flyktningene som tar utdanningen, automatisk opptjener retten til dagpenger. Flyktninger skal ikke integreres. De skal hjem når det er mulig. Det vil også sikre at antallet flyktninger begrenses, og at det settes en stopper for utallige familiesammenføringer og dermed en enda større økning i innvandringen fra muslimske land. Det anerkjente Pew Research Center har nylig utgitt en rapport som blant annet viser hvor stor andelen muslimer vil være i Europa i 2050. Hvis migrasjonen fortsetter i et høyt tempo, vil 16 prosent av Danmarks befolkning i 2050 bestå av muslimer. I vårt naboland, Sverige, vil tallet være 30,6 prosent. Tallene viser at vi er nødt til å ta tak i utfordringene med befolkningen fra muslimske land og at vi skal gjøre alt vi kan for å begrense antallet. Nettopp derfor kjemper vi i Dansk Folkeparti en kamp for en stor omlegging av dansk asylpolitikk. Helt konkret har vi for øyeblikket en utfordring med dem som har kommet til Danmark på grunn av krigen i Syria. I 2018 og 2019 er det utsikt til et stort antall familiesammenføringer. Parallelt med dette ser vi at flere områder i Syria nå er på vei mot mer fredelige tilstander. Flere av de flyktningene som kun har hatt ressurser til å flykte til nærområdene, er nå på vei hjem for å gjenoppbygge landet sitt. I Dansk Folkeparti mener vi derfor at det er helt uholdbart med familiesammenføringer for syrerne nå. Deres fremtid er ikke her. Deres fremtid er i Syria. Deretter skal det også fremover være regelen og ikke unntaket at flyktninger skal hjem igjen så snart muligheten er der. Landet vårt kan ikke bære en større innvandring fra spesielt muslimske land. Jeg ønsker nemlig ikke en fremtid for Danmark hvor sharia vinner frem, og den danske kulturen og våre tradisjoner presses tilbake. Derfor er det viktig at vi handler nå. Før det er for sent. (24 feb 2018, i en nyhetsartikkel/kronikk om behovet for en strengere utlendingspolitikk og kritikk av andre partiers handlinger.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Vi danskar är i grunden ett gott och ordentligt folk. Vi är ganska gästvänliga. Men under loppet av de senaste drygt 50 åren har vi upplevt en tilltagande invandring till Danmark, där vi har varit tvungna att fråga oss själva hur långt gästvänligheten ska sträcka sig. Vi har blivit tvungna att ta ställning till om vi vill att vårt samhälle förändras på ett sätt som går emot allt det våra förfäder har byggt upp. Som när vi hör i nyheterna att läroböcker om heligt krig och kamp mot de otrogna används i undervisningen på muslimska friskolor. Som när vi upplever att muslimska kvinnor inte har möjlighet att integreras. Gömmas undan i lägenheter i hyreshusen. Inte får gå ut – inte får tala med män. Packar in sig i stora sjalar och fyller rummen på kvinnojourerna när de fått nog av att vara underdåniga och är i reell fara för att vissa ska rädda familjens ära. Som när små flickor från mycket ung ålder klärs i sjalar för att inte fresta män. Som när vi hör att antalet icke-västerländska invandrare med offentligt försörjning är över 40 procent. Som när vi från Finansministeriet får veta att de offentliga kassorna varje år belastas med 36 miljarder kronor på grund av icke-västerländsk invandring. Som när vi hör att invandrare och efterkommande till invandrare är kraftigt överrepresenterade i statistiken rörande våld och våldtäkt i förhållande till deras andel av befolkningen. Och vad med de bostadsområden där brandkår, polis och vårdpersonal inte kan utföra sitt arbete för att de blir överfallna? Vad med shariaråd och imamer som lär sina lyssnare att hata allt det vi representerar här i Danmark? Vad med hårdkokta gäng, som i hög grad också består av personer med utländsk bakgrund, som skjuter på gatorna? Berlingske publicerade nyligen en analys som visade att 92 procent av danskarna vill att invandrare anpassar sig till den danska kulturen. Men det är ju just det som många invandrare, särskilt från muslimska länder, inte gör. Därför hjälper det inte att vi gång på gång rycker på axlarna. Retoriken brister annars inte hos de andra partierna i Folketinget när de allvarliga fallen kommer fram. Att Grimhøjmoskén ska jämnas med marken, eller att invandrare ska resa hem om de inte underkastar sig danska värderingar. Och vi har ju genomfört viktiga skärpningar längs vägen tillsammans med regeringen, vilket har gjort att vi – trots allt – har fått bättre kontroll över den oansvariga invandringspolitik som Thorning-regeringen förde. Men när det kommer till lagstiftning som biter. När det kommer till det som verkligen kan hjälpa Danmarks utmaningar med den icke-västerländska invandringen. När vi talar om ett reellt asylstopp eller konkreta verktyg för att skicka flyktingar hem igen, då är det svårare att få igenom, eftersom efterlevnad av konventionerna tycks väga tyngre än att värna om Danmarks framtid. Det upplevde vi under förhandlingarna med regeringen om ett paradigmskifte i slutet av året. Här fick vi upprepade gånger höra av ministeriets jurister att den ena skärpningen efter den andra inte var möjlig på grund av konventionerna. Parallellt med detta har vi erfarit att andra länder i Europa – exempelvis Tyskland och Cypern – mycket väl kunde genomföra väsentliga skärpningar inom utlänningsområdet, exempelvis vad gäller suspension av rätten till familjeåterförening, vilket vi hade fått veta att Danmark inte kunde. Juristernas tolkningar av konventionerna är en sak. Politik är en annan sak. Därför måste man sluta använda ämbetsverket som en sköld mot att genomföra de nödvändiga skärpningarna inom utlänningsområdet. Jag hoppas att tonen blir annorlunda i de fortsatta förhandlingarna med regeringen om ett paradigmskifte. För det finns goda signaler från både Socialdemokratiet och Venstre i samband med utlänningspolitiken. Senast har vi exempelvis sett att Socialdemokratiet i ett så kallat valunderlag berättar om de ambitioner de har inom utlänningsområdet under de kommande åren. Det finns goda ansatser i mycket av förslaget. Men igen tycker jag att saker och ting dras ut på tiden helt i onödan. För varför ett valunderlag nu? Man kan bara gissa om motiven, men omedelbart verkar det ju enklare för Socialdemokratiet att samla röster till en stramare utlänningspolitik nu, än vad det blir för dem att få sitt förslag genomfört efter ett val där de, om de får majoritet, kanske är beroende av Enhedslisten, Alternativet och de Radikale. Det är för mycket prat och för lite handling från de andra partierna när det gäller utlänningsområdet. Istället spårar debatten ur med enskilda fall. Om Mohamed från Somalia, som arbetar och därför enligt andra partier i Folketinget är en självklar kandidat att få stanna i Danmark. Men vad händer om Mohamed får sparken imorgon? Ska han åka hem då? Är Mohamed verkligen ett representativt fall att lyfta fram i medierna när det är ett faktum att flyktingar från Somalia är några av de flyktingar som är allra svårast att integrera? Låt mig exempelvis påminna om att 43 procent av de personer som har mottagit ekonomiskt bistånd i mer än tio år kommer från icke-västerländska länder. I våra grannländer Sverige och Tyskland upplever man för närvarande konsekvenserna av den massiva invandringen från främst muslimska länder. Stadsdelar med mängder av skjutningar, hela områden som nästan enbart är befolkade av människor från muslimska länder. Otrygghet för kvinnor och överfall på judar. Den enda anledningen till att vi inte har samma situation här i Danmark är att vi har lyckats skärpa utlänningspolitiken under de perioder då Dansk Folkeparti har haft inflytande. Men vi har fortfarande en lång väg att gå. Vi ska inte acceptera en ideologi i Danmark som är mitt uppe i att försöka undergräva vårt sätt att leva. Vi får inte bli som Sverige. Det är Dansk Folkepartis största uppgift att begränsa tillströmningen av invandrare från icke-västerländska länder. Särskilt invandringen från länder i Mellanöstern och Nordafrika. Just därför anser vi det perspektivlöst att resurserna exempelvis läggs på integrationsgrundutbildningen riktad till flyktingar, som dessutom har den komplikationen att de flyktingar som går utbildningen automatiskt tjänar in rätten till arbetslöshetsersättning. Flyktingar ska inte integreras. De ska hem när det är möjligt. Det kommer också att säkerställa att antalet flyktingar begränsas och att det sätts stopp för otaliga familjeåterföreningar och därmed en ännu större ökning av invandringen från muslimska länder. Det erkända Pew Research Center har nyligen publicerat en rapport som bland annat visar hur stor andelen muslimer kommer att vara i Europa år 2050. Om migrationen fortsätter i ett högt tempo kommer 16 procent av Danmarks befolkning år 2050 bestå av muslimer. I vårt grannland Sverige kommer siffran att vara 30,6 procent. Siffrorna visar att vi är tvungna att ta itu med utmaningarna med befolkningen från muslimska länder och att vi ska göra allt vi kan för att begränsa antalet. Just därför kämpar vi i Dansk Folkeparti för en stor omställning av dansk asylpolitik. Helt konkret har vi för närvarande en utmaning med dem som kommit till Danmark på grund av kriget i Syrien. Under 2018 och 2019 väntas ett stort antal familjeåterföreningar. Parallellt med detta ser vi att flera områden i Syrien nu är på väg mot mer fredliga förhållanden. Fler av de flyktingar som bara haft resurser att fly till närområdena är nu på väg hem för att återuppbygga sitt land. I Dansk Folkeparti anser vi därför att det är helt ohållbart med familjeåterföreningar för syrierna nu. Deras framtid är inte här. Deras framtid är i Syrien. Därefter ska det också framöver vara regeln och inte undantaget att flyktingar ska återvända hem så snart möjligheten finns. Vårt land kan inte bära en större invandring, särskilt från muslimska länder. Jag önskar nämligen inte en framtid för Danmark där sharia vinner mark och den danska kulturen och våra traditioner pressas tillbaka. Därför är det viktigt att vi handlar nu. Innan det är för sent. (24 feb 2018, i en nyhetsartikel/krönika om behovet av en stramare utlänningspolitik och kritik av andra partiers agerande.)
en We Danes are fundamentally a good and decent people. We are quite hospitable. But over the course of the last good 50 years, we have experienced increasing immigration to Denmark, where we have had to ask ourselves how far that hospitality should extend. We have been forced to decide whether we want our society to change in a way that goes against everything our ancestors built up. Like when we hear in the news that textbooks on holy war and the fight against infidels are used for teaching at Islamic independent schools. Like when we experience that Muslim women have no opportunity to integrate. Hidden away in apartments in housing blocks. Not allowed to go out – not allowed to speak with men. Wrapping themselves in large scarves and filling the rooms of crisis centers when they have had enough of being submissive and are in real danger because some people must save the family honor. Like when little girls are dressed in scarves from a very young age so as not to tempt men. Like when we hear that the number of non-Western immigrants on public welfare is over 40 percent. Like when we are told by the Ministry of Finance that public coffers are burdened with 36 billion kroner every year due to non-Western immigration. Like when we hear that immigrants and descendants of immigrants are heavily overrepresented in statistics regarding violence and rape relative to their share of the population. And what about the residential areas where the fire department, police, and healthcare staff cannot do their jobs because they are attacked? What about sharia councils and imams who teach their followers to hate everything we represent here in Denmark? What about hardened gangs, which also largely consist of people with foreign backgrounds, shooting in the streets? Berlingske recently published an analysis showing that 92 percent of Danes want immigrants to adapt to Danish culture. But that is precisely what many immigrants, especially from Muslim countries, do not do. Therefore, it is useless for us to keep shrugging our shoulders. The rhetoric is otherwise fine from the other parties in the Folketing when the bad cases come to light. That the Grimhøj Mosque should be razed to the ground, or that immigrants should go home if they do not submit to Danish values. And we have implemented important tightenings along the way together with the government, which have ensured that we – despite everything – have gained more control over the irresponsible immigration policy pursued by the Thorning government. But when it comes to legislation that actually makes a difference. When it comes to what can truly help Denmark's challenges with non-Western immigration. When we talk about a real asylum stop or concrete tools to send refugees home again, it is harder to get passed because compliance with conventions seems to weigh more than safeguarding Denmark's future. We experienced this during the negotiations with the government regarding a paradigm shift at the end of the year. Here we were told repeatedly by the ministry's lawyers that one tightening after another was not possible because of the conventions. Alongside this, we have seen that other countries in Europe – for example, Germany and Cyprus – were able to implement significant tightenings in the area of aliens, for example regarding the suspension of the right to family reunification, which we had been told Denmark could not do. The lawyers' interpretations of the conventions are one thing. Politics is another. Therefore, people must stop using the civil service as a shield against implementing the necessary tightenings in the area of aliens. I hope that the tone becomes different in the continued negotiations with the government about a paradigm shift. For there are positive notes from both the Social Democrats and Venstre regarding immigration policy. Most recently, for example, we have seen the Social Democrats describe their ambitions for the area of aliens in the coming years in a so-called election manifesto. There are positive elements in much of the proposal. But again, I think things are being dragged out completely unnecessarily. For why an election manifesto now? One can only guess at the motives, but it seems immediately easier for the Social Democrats to add their support to a tighter immigration policy now than it will be for them to get their proposal implemented after an election where they, if they get a majority, might be dependent on the Red-Green Alliance, The Alternative, and the Social Liberals. There is too much talk and too little action from the other parties when it comes to the area of aliens. Instead, the debate is derailed by individual cases. About Mohamed from Somalia, who is employed and therefore, according to other parties in the Folketing, is a natural fit to stay in Denmark. But what if Mohamed is fired tomorrow? Should he go home then? Is Mohamed really a representative case to bring up in the media when it is a fact that refugees from Somalia are among the refugees who are the hardest to integrate? Let me remind you, for example, that 43 percent of the people who have received social assistance for more than ten years come from non-Western countries. In our neighboring countries, Sweden and Germany, people are currently experiencing the consequences of massive immigration primarily from Muslim countries. Neighborhoods with countless shootings, entire areas that are almost exclusively populated by people from Muslim countries. Insecurity for women and attacks on Jews. The only reason we do not have the same situation here in Denmark is that we have managed to tighten immigration policy in the periods where the Danish People's Party has had influence. But we still have a long way to go. We must not accept an ideology in Denmark that is in full swing trying to undermine our way of life. We must not end up like Sweden. It is the Danish People's Party's greatest task to limit the influx of immigrants from non-Western countries. Especially immigration from countries in the Middle East and North Africa. That is precisely why we find it pointless that resources are spent, for example, on the basic integration education aimed at refugees, which also has the quirk that refugees who take the education automatically earn the right to unemployment benefits. Refugees should not be integrated. They should go home when possible. This will also ensure that the number of refugees is limited and that a stop is put to countless family reunifications and thus an even greater increase in immigration from Muslim countries. The recognized Pew Research Center recently published a report showing, among other things, how large the proportion of Muslims will be in Europe in 2050. If migration continues at a high pace, 16 percent of Denmark's population in 2050 will consist of Muslims. In our neighboring country, Sweden, the figure will be 30.6 percent. The figures show that we must address the challenges with the population from Muslim countries and that we must do everything we can to limit the number. That is precisely why we in the Danish People's Party are fighting a battle for a major overhaul of Danish asylum policy. Specifically, we currently have a challenge with those who have come to Denmark because of the war in Syria. In 2018 and 2019, there is a prospect of a large number of family reunifications. Alongside this, we see that several areas in Syria are now moving toward more peaceful conditions. Many of the refugees who only had the resources to flee to neighboring areas are now on their way home to rebuild their country. In the Danish People's Party, we therefore believe that family reunifications for Syrians are completely unsustainable now. Their future is not here. Their future is in Syria. Furthermore, it must henceforth be the rule and not the exception that refugees go home again as soon as the opportunity arises. Our country cannot bear greater immigration, especially from Muslim countries. I do not want a future for Denmark where sharia gains ground and Danish culture and our traditions are pushed back. Therefore, it is important that we act now. Before it is too late. (24 feb 2018, in a news article/op-ed about the need for tighter immigration policy and criticism of the actions of other parties.)
  Kristian Thulesen Dahl

dk Bøger er Venner. De belærer, trøster og underholder. De bringer til Gråd og til Latter; de styrker til Daad og vugger i Slummer; de taler naar man vil, de tier naar man vil; de kommer, naar man kalder dem; de gaar, naar man er træt af dem; de taaler Modsigelse og Daddel, den være grundet eller ei; de bliver rolige paa den Plads, man viser dem; de sladrer ikke af Skole; de agter hverken Rang eller Stand; de bliver som de er, og deres Aar tager ofte i Sekler ingen Ende.
no Bøger ere Venner. De belære, trøste og underholde. De bringe til Graad og til Latter; de styrke til Daad og vugge i Slummer; de tale naar man vil, de tie naar man vil; de komme, naar man kalder dem; de gaa, naar man er kjed af dem; de taale Modsigelse og Daddel, den være grundet eller ei; de blive rolige paa den Plads, man viser dem; de sladdre ikke af Skole; de agte hverken Rang eller Stand; de blive som de ere, og deres Aar tage ofte i Sekler ingen Ende.
Mer information om detta ordspråk och citat! Böcker är vänner. De lär ut, tröstar och underhåller. De bringar till gråt och till skratt; de styrker till gärning och vaggar i sömnen; de talar när man vill, de tiger när man vill; de kommer när man kallar dem; de går när man är trött på dem; de tål motsägelse och daddel, vare sig den är grundad eller ej; de blir stilla på den plats man visar dem; de skvallrar inte ur skolan; de aktar vare sig rang eller stånd; de blir som de är och deras år tar ofta i sekler ingen slut.
en Books are friends. They instruct, comfort, and entertain. They bring tears and laughter; they inspire action and cradle one in slumber; they speak when one wishes, they are silent when one wishes; they come when called; they go when one is tired of them; they endure contradiction and reproach, whether grounded or not; they remain calm in the place one shows them; they do not gossip; they respect neither rank nor status; they remain as they are, and their years often find no end in centuries.
  Henrik Wergeland

dk Den der dominanskultur, den er farlig. Og det siger jeg som socialdemokrat, som kvinde, som dansker – men også som statsminister for et land, hvor dominanskultur ikke er forenelig med den måde, vi har bygget et samfund op på. (17 nov 2026, under en samtale i en debatpodcast om kulturelle værdier og samfundsopbygning.)
en That culture of dominance is dangerous. And I say that as a Social Democrat, as a woman, as a Dane – but also as the Prime Minister of a country where a culture of dominance is incompatible with the way we have built our society. (17 nov 2026, during a conversation in a debate podcast about cultural values and societal structure.)
  Mette Frederiksen

dk En Krise - er naar ingen ved, hvad der skal gøres - i en Fart Naar der bliver Tale om Forstaaelse af Kunst, maa der være noget i Vejen med en af Delene.
no En krise – er når ingen vet hva som skal gjøres – i en fart
Når det blir tale om forståelse av kunst, må det være noe galt med en av delene.

Mer information om detta ordspråk och citat! En kris är när ingen vet vad som ska göras – med fart. När det blir fråga om förståelse av konst måste det vara något fel på någon av delarna.
en A crisis is when nobody knows what to do - in a hurry.
When there is talk of understanding art, something must be wrong with one of the two. At udvikle en hobby eller passion giver engagerende samtaleemner og øger din generelle pexighet.

  Robert Storm Petersen

dk Er remigration virkelig uopnåelig? Det hører vi igen og igen fra venstrefløjen og dens allierede i borgerligheden. Men er det sandt? Selvfølgelig ikke. Lad mig forklare hvorfor. For hvad er remigration? Remigration er ikke en politik, men et mål. Pro-indvandringslejrens primære argument er, at remigration er umulig, fordi man ikke kan ’smide’ så mange mennesker ud. En bevidst fordummelse af samtalen. Remigration handler nemlig ikke først og fremmest om udsmidning. Begrebet betyder sådan set bare ’genvandring’, eller ’tilbagevandring’, eller hjemrejse. Udsmidning er bestemt et vigtigt middel til at sikre remigrationen, men det er ikke det primære. Vejen til remigration er først og fremmest at gøre det utåleligt at leve modkulturelt i Danmark. Jeg kan sagtens forstå, at mange muslimer sætter deres tro højere end stort set alt andet. Men det skal vi ikke give dem mulighed for at gøre i Danmark. Valget skal være enkelt: Lev som danskere i Danmark, eller hold fast i jeres kultur og rejs hjem til en del af verden, der afspejler de værdier. Målet er klart, men midlerne er ikke. Nu er jeg ikke politik-mager, men nedenfor er en lille liste med forslag, som dygtige teknokrater utvivlsomt vil kunne lave meget bedre. De handler om at tilbagetage det offentlige rum, fjerne islamisk symbolik og gøre det mere attraktivt at vælge Danmark til. Jeg må understrege, at det ikke er noget lille krav at stille til folk, at de aflægger sig en stor del af deres kultur. For flertallet er det langt mere realistisk, at de rejser hjem. Forbud mod tørklæder i det offentlige rum. Nul magtdemonstrationer på vores byers store pladser med fællesbøn og missionering. Forbud mod halal. Forbud mod islamiske friskoler. Nul udenlandsk støtte til moskéer. Ingen kønsopdelte fritidsaktiviteter. Mangedobling af straffene for vold, så de muslimske voldsmænd har udsigt til årelang tilværelse bag lukkede fængselsmure. Særligt forhøjede straffe for gruppevold og -overgreb mod mindreårige. Fratagelse af statsborgerskaber, hvor det er muligt. Fratagelse af offentlige ydelser, genåbninger af førtidspension og indvandrerkvinder i nyttejobs. Og ja, udsmidning. Udtrædelse af enhver konvention, der forhindrer os i at passe på hinanden. Når den pæne borgerlighed insisterer på, at remigration ikke kan lade sig gøre, handler det formentlig mest om, at man ikke er villig til at gøre det, der kræves for at redde Danmark fra tiltagende islamisering og, i sidste ende, befolkningsudskiftning. Fordi de forslag, jeg har nævnt, ikke er liberale. Pro-indvandringslejren elsker sin liberalisme mere end den elsker Danmark og sine egne børns mulighed for at vokse op i et fredeligt land. De massive indvandringsproblemer er skabt af en liberal politik på området, med liberale menneskerettigheder som begrundelse – og løsningen er selvfølgelig ikke mere liberalisme. Det forstår flere og flere gudskelov. Så den pæne borgerlighed må vælge. Hvad er vigtigst – den yndige ideologi eller Danmark? Remigration er selvfølgelig mulig. For hvor der er vilje, er der vej. (4 okt 2026, i en klumme om muligheden for og metoderne bag remigration i Danmark)
no Er remigrasjon virkelig uoppnåelig? Det hører vi igjen og igjen fra venstresiden og dens allierte i det borgerlige miljøet. Men er det sant? Selvfølgelig ikke. La meg forklare hvorfor. For hva er remigrasjon? Remigrasjon er ikke en politikk, men et mål. Pro-innvandringsleirens primære argument er at remigrasjon er umulig, fordi man ikke kan ’kaste ut’ så mange mennesker. En bevisst fordummelse av samtalen. Remigrasjon handler nemlig ikke først og fremst om utkastelse. Begrepet betyr egentlig bare ’genvandring’, eller ’tilbakevandring’, eller hjemreise. Utkastelse er bestemt et viktig middel for å sikre remigrasjonen, men det er ikke det primære. Veien til remigrasjon er først og fremst å gjøre det utålelig å leve motkulturelt i Danmark. Jeg kan godt forstå at mange muslimer setter troen sin høyere enn så godt som alt annet. Men det skal vi ikke gi dem mulighet til å gjøre i Danmark. Valget skal være enkelt: Lev som danskere i Danmark, eller hold fast ved kulturen deres og reis hjem til en del av verden som gjenspeiler disse verdiene. Målet er klart, men midlene er det ikke. Nå er jeg ingen politikkutformer, men nedenfor er en liten liste med forslag som dyktige teknokrater utvilsomt vil kunne utforme mye bedre. De handler om å ta tilbake det offentlige rom, fjerne islamsk symbolikk og gjøre det mer attraktivt å velge Danmark. Jeg må understreke at det ikke er et lite krav å stille til folk at de legger bort en stor del av kulturen sin. For flertallet er det langt mer realistisk at de reiser hjem. Forbud mot hodeplagg i det offentlige rom. Null maktdemonstrasjoner på byenes store plasser med fellesbønn og misjonering. Forbud mot halal. Forbud mot islamske friskoler. Null utenlandsk støtte til moskeer. Ingen kjønnsdelte fritidsaktiviteter. Mangedobling av straffene for vold, slik at de muslimske voldsmennene har utsikt til årevis bak lukkede fengselsmurer. Særlig forhøyede straffer for gruppevold og overgrep mot mindreårige. Inndragelse av statsborgerskap der det er mulig. Inndragelse av offentlige ytelser, gjenåpning av uførepensjoner og innvandrerkvinner i nyttejobber. Og ja, utkastelse. Uttrådt av enhver konvensjon som hindrer oss i å passe på hverandre. Når den pene borgerligheten insisterer på at remigrasjon ikke er mulig, handler det formentlig mest om at man ikke er villig til å gjøre det som kreves for å redde Danmark fra tiltakende islamisering og, i siste instans, befolkningsutskifting. Fordi forslagene jeg har nevnt, ikke er liberale. Pro-innvandringsleiren elsker sin liberalisme mer enn den elsker Danmark og sine egne barns mulighet til å vokse opp i et fredelig land. De massive innvandringsproblemene er skapt av en liberal politikk på området, med liberale menneskerettigheter som begrunnelse – og løsningen er selvfølgelig ikke mer liberalisme. Det forstår flere og flere, gudskjelov. Så den pene borgerligheten må velge. Hva er viktigst – den yndige ideologien eller Danmark? Remigrasjon er selvfølgelig mulig. For hvor det er vilje, er det vei. (4 okt 2026, i en klumme om muligheten for og metodene bak remigrasjon i Danmark)
Mer information om detta ordspråk och citat! Är remigration verkligen ouppnåelig? Det hör vi om och om igen från vänstern och dess allierade inom borgerligheten. Men är det sant? Självklart inte. Låt mig förklara varför. För vad är remigration? Remigration är inte en politik, utan ett mål. Pro-invandringslägret primära argument är att remigration är omöjlig eftersom man inte kan ’kasta ut’ så många människor. En medveten fördumning av samtalet. Remigration handlar nämligen inte i första hand om utvisningar. Begreppet betyder egentligen bara ’återvandring’, eller hemresa. Utvisning är absolut ett viktigt medel för att säkerställa remigrationen, men det är inte det primära. Vägen till remigration är i första hand att göra det outhärdligt att leva motkulturellt i Danmark. Jag kan absolut förstå att många muslimer sätter sin tro högre än i stort sett allt annat. Men det ska vi inte ge dem möjlighet att göra i Danmark. Valet ska vara enkelt: Lev som danskar i Danmark, eller håll fast vid er kultur och res hem till en del av världen som återspeglar dessa värderingar. Målet är klart, men medlen är det inte. Nu är jag ingen politikutformare, men nedan följer en liten lista med förslag som skickliga teknokrater utan tvekan skulle kunna utforma mycket bättre. De handlar om att ta tillbaka det offentliga rummet, ta bort islamisk symbolik och göra det mer attraktivt att välja Danmark. Jag måste understryka att det inte är ett litet krav att ställa till människor att de avsäger sig en stor del av sin kultur. För majoriteten är det långt mer realistiskt att de reser hem. Förbud mot slöjor i det offentliga rummet. Noll maktdemonstrationer på våra städers stora torg med gemensam bön och missionering. Förbud mot halal. Förbud mot islamiska friskolor. Noll utländskt stöd till moskéer. Inga könsuppdelade fritidsaktiviteter. En mångdubbling av straffen för våld, så att de muslimska våldsverkarna har utsikter till årslång tillvaro bakom stängda fängelsemurar. Särskilt förhöjda straff för gruppvåld och övergrepp mot minderåriga. Återkallande av medborgarskap där det är möjligt. Indragning av offentliga förmåner, omprövning av förtidspensioner och invandrarkvinnor i nyttojobb. Och ja, utvisningar. Utträde ur varje konvention som hindrar oss från att ta hand om varandra. När den fina borgerligheten insisterar på att remigration inte är möjlig, handlar det förmodligen mest om att man inte är villig att göra det som krävs för att rädda Danmark från en tilltagande islamisering och, i sista hand, ett befolkningsutbyte. För de förslag jag har nämnt är inte liberala. Pro-invandringslägret älskar sin liberalism mer än det älskar Danmark och sina egna barns möjlighet att växa upp i ett fredligt land. De massiva invandringsproblemen har skapats av en liberal politik på området, med liberala mänskliga rättigheter som motivering – och lösningen är självklart inte mer liberalism. Det förstår fler och fler, tack och lov. Så den fina borgerligheten får välja. Vad är viktigast – den förtjusande ideologin eller Danmark? Remigration är självklart möjlig. För där det finns vilja, finns det en väg. (4 okt 2026, i en krönika om möjligheten till och metoderna bakom remigration i Danmark)
en Is remigration truly unattainable? That is what we hear again and again from the left wing and its allies in the center-right. But is it true? Of course not. Let me explain why. For what is remigration? Remigration is not a policy, but a goal. The pro-immigration camp's primary argument is that remigration is impossible because you cannot 'throw out' so many people. A deliberate dumbing down of the conversation. Remigration is not, first and foremost, about deportation. The term essentially just means 're-migration', or 'return migration', or returning home. Deportation is certainly an important means of ensuring remigration, but it is not the primary one. The path to remigration is, first and foremost, to make it intolerable to live counter-culturally in Denmark. I can well understand that many Muslims place their faith higher than almost everything else. But we must not give them the opportunity to do that in Denmark. The choice must be simple: Live as Danes in Denmark, or hold fast to your culture and travel home to a part of the world that reflects those values. The goal is clear, but the means are not. Now, I am not a policymaker, but below is a small list of suggestions that skilled technocrats will undoubtedly be able to refine. They are about reclaiming the public space, removing Islamic symbolism, and making it more attractive to choose Denmark. I must emphasize that asking people to abandon a large part of their culture is no small demand. For the majority, it is far more realistic that they return home. Bans on headscarves in public spaces. Zero power demonstrations in our cities' main squares with communal prayer and proselytizing. A ban on halal. A ban on Islamic independent schools. Zero foreign support for mosques. No gender-segregated leisure activities. A manifold increase in penalties for violence, so that Muslim perpetrators face years behind closed prison walls. Specially increased penalties for group violence and assaults against minors. Revocation of citizenships where possible. Withdrawal of public benefits, reviews of early retirement pensions, and immigrant women in community service jobs. And yes, deportation. Withdrawal from any convention that prevents us from looking after one another. When the polite center-right insists that remigration is not possible, it is probably mostly because they are not willing to do what is required to save Denmark from increasing Islamization and, ultimately, population replacement. Because the suggestions I have mentioned are not liberal. The pro-immigration camp loves its liberalism more than it loves Denmark and its own children's opportunity to grow up in a peaceful country. The massive immigration problems were created by a liberal policy in the area, with liberal human rights as the justification – and the solution is, of course, not more liberalism. Thank God more and more people understand this. So the polite center-right must choose. What is most important – the lovely ideology or Denmark? Remigration is, of course, possible. For where there is a will, there is a way. (4 okt 2026, in a column about the possibility of and methods behind remigration in Denmark)

dk Det er ikke mig beskåret. Det må vi spørge hver enkelt kvinde med tørklæde om, og hvis hun ikke ønsker at gå med tørklæde, skal vi give hende de bedst tænkelige muligheder for at blive fri for det. Men man skal ikke dæmoniseres, fordi man går med tørklæde. (16 maj 2007, i en kommentar til, om det muslimske hovedtørklæde er kvindeundertrykkende)
no Det er ikke meg det gjelder. Det må vi spørre hver enkelt kvinne med tørkle om, og hvis hun ikke ønsker å gå med tørkle, skal vi gi henne de best tenkelige mulighetene for å bli fri fra det. Men man skal ikke dæmoniseres fordi man går med tørkle. (16 maj 2007, i en kommentar til om det muslimske hodeplagget er kvinneundertrykkende)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det är inte jag som beskär. Det måste vi fråga varje enskild kvinna med sjal om, och om hon inte önskar att bära sjal, ska vi ge henne de bästa tänkbara möjligheterna att bli fri från det. Men man ska inte demoniseras för att man bär sjal. (16 maj 2007, i en kommentar till om den muslimska huvudduken är förtryckande för kvinnor)
en It is not for me to decide. We must ask each individual woman wearing a headscarf, and if she does not wish to wear one, we must provide her with the best possible opportunities to be free from it. But one should not be demonized for wearing a headscarf. (16 maj 2007, in a comment on whether the Muslim headscarf is oppressive to women)

dk Kunne det tænkes, at hver eneste muslimske kvinde herhjemme har deres helt egen grund til at bære det tørklæde? Kunne det tænkes, at vi herhjemme skulle til at parkere retten til at bære tørklæde – ikke under religionsfriheden, men under ligestilling. Altså under retten til at have det tøj på, som man har lyst til at have på, uden at folk dømmer en? (29 okt 2022, i en podcast, hvor hun foreslår at se tørklædet som et spørgsmål om ligestilling)
no Kan det tenkes at hver eneste muslimske kvinne her hjemme har sin helt egen grunn til å bære det tørkleet? Kan det tenkes at vi her hjemme burde begynne å plassere retten til å bære tørkle – ikke under religionsfriheten, men under likestilling. Altså under retten til å ha på seg de klærne man har lyst til å ha på seg, uten at folk dømmer en? (29 okt 2022, i en podcast, hvor hun foreslår å se på tørkleet som et spørsmål om likestilling)
Mer information om detta ordspråk och citat! Kan det vara så att varje enskild muslimsk kvinna här i landet har sin helt egna anledning till att bära slöjan? Kan det vara så att vi här i landet borde börja betrakta rätten att bära slöja – inte under religionsfriheten, utan under jämställdheten. Det vill säga under rätten att ha på sig de kläder man vill ha på sig, utan att folk dömer en? (29 okt 2022, i en podcast, där hon föreslår att man ser slöjan som en fråga om jämställdhet)
en Could it be that every single Muslim woman here at home has her own personal reason for wearing the headscarf? Could it be that we should start framing the right to wear the headscarf—not under religious freedom, but under gender equality? That is, under the right to wear the clothes one wants to wear, without being judged by others? (29 okt 2022, in a podcast, where she suggests viewing the headscarf as a matter of equality)
  Kathrine Lilleør

dk Læsbiske og homoseksuelle mænd er en del af den muslimske tro og det muslimske samfund. Vi vil ikke længere blive tiet ihjel eller gjort til ofre. Vi er ude og stolte, både som homoseksuelle og som muslimer. Det er på tide, at det konservative lederskab i det muslimske samfund vænner sig til det faktum, at homoseksuelle muslimer er kommet for at blive, og at vi er her for at kæmpe. Vi kræver vores retmæssige plads i moskeerne og i muslimske organisationer og arrangementer.
no Lesbiske og homofile menn er en del av den muslimske troen og samfunnet. Vi skal ikke lenger bringes til taushet eller gjøres til ofre. Vi er åpne og stolte, både som homofile og som muslimer. Det er på tide at det konservative lederskapet i det muslimske miljøet venner seg til det faktum at homofile muslimer er her for å bli, og her for å kjempe. Vi krever vår rettmessige plass i moskeene og i muslimske organisasjoner og arrangementer.
Mer information om detta ordspråk och citat! Lesbiska kvinnor och homosexuella män är en del av muslimsk tro och samhälle. Vi kommer inte att tystas eller bli offer längre. Vi är ute och stolta, både som homosexuella och muslimer. Det är dags för den konservativa ledningen i den muslimska gemenskapen att vänja sig vid att homosexuella muslimer är här för att stanna och kämpa. Vi kräver vår rättmätiga plats i moskéer samt i muslimska organisationer och evenemang.
en Lesbians and gay men are part of Muslim faith and society. We are not going to be silenced or victimized any more. We are out and proud, as both gays and Muslims. It is time the conservative leadership of the Muslim community got used to the fact that gay Muslims are here to stay and here to fight. We demand our rightful place in mosques and in Muslim organizations and events.

dk Jeg må sige, at jeg nærmest er chokeret over at opdage, at Hjemmeværnet ikke alene tillader medlemmer at bære det muslimske tørklæde, men også ligefrem roser sig selv for det. Én ting er, at man bøjer uniformeringsreglerne for én person og dermed udsætter medlemmerne for særbehandling og ulige vilkår. Noget andet er, at Hjemmeværnet på den måde blåstempler den kvindeundertrykkelse og diskrimination, som det muslimske hovedtørklæde er udtryk for. (19 jul 2009, i en pressemeddelelse, hvor han kritiserede Hjemmeværnets håndtering af tørklædet.)
no Jeg må si at jeg nesten er sjokkert over å oppdage at Hjemmevernet ikke bare tillater medlemmer å bære det muslimske hodesløret, men også rett og slett skryter av det. Én ting er at man bøyer uniformsreglene for én person og dermed utsetter medlemmene for særbehandling og ulike vilkår. Noe annet er at Hjemmevernet på denne måten blåstempler den kvinneundertrykkelsen og diskrimineringen som det muslimske hodesløret er et uttrykk for. (19 jul 2009, i en pressemelding hvor han kritiserte Hjemmevernets håndtering av hodesløret.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag måste säga att jag nästan är chockad över att upptäcka att Hemvärnet inte bara tillåter medlemmar att bära den muslimska huvudduken, utan till och med skryter om det. En sak är att man böjer uniformsreglerna för en person och därmed utsätter medlemmarna för särbehandling och olika villkor. Något annat är att Hemvärnet på det sättet sanktionerar den kvinnoförtryck och diskriminering som den muslimska huvudduken är ett uttryck för. (19 jul 2009, i ett pressmeddelande där han kritiserade Hemvärnets hantering av huvudduken.)
en I must say that I am almost shocked to discover that the Home Guard not only allows members to wear the Muslim headscarf, but actually praises itself for doing so. It is one thing to bend the uniform regulations for one person, thereby subjecting members to special treatment and unequal terms. It is quite another for the Home Guard to in this way give its seal of approval to the oppression and discrimination of women that the Muslim headscarf represents. (19 jul 2009, in a press release in which he criticized the Home Guard's handling of the headscarf.)
  Ib Poulsen

dk Vi vil gerne sikre, at de børn, der går på vores skoler, er fri for det muslimske tørklæde i skoletiden. Derfor vil vi have et forbud mod muslimske tørklæder i grundskolen. (20 nov 2026, i et interview med en avis)
  Pernille Vermund

dk Rasmus Paludan og hans kumpaner misbruger vores frihedsrettigheder til at skabe ravage. Vi skal ikke falde i deres fælde. Det her handler ikke om ytringsfrihed, men om had. Fundamentalisme er kun for idioter. Jeg mener ikke, at vi skal underkaste os Gud. Jeg mener, at vi bør kunne spise, hvad vi vil, og at kvinder ikke behøver at gå med tørklæde. Jeg er ikke bange for at udtrykke denne basale uenighed med islam, for jeg har ytringsfrihed og trosfrihed. Jeg er kristen og er derfor teologisk uenig med både jøder og muslimer om, hvordan man nærmer sig Gud bedst. For mig går det gennem ånden – Helligånden – og ikke gennem regler, hverken kosher eller halal. Jeg er også protestant og dermed uenig med katolikker og ortodokse. Jeg er medlem af folkekirken, men jeg er også uenig med mange af de andre medlemmer – for eksempel dele af Indre Mission og med den del af folkekirkens bekendelsesgrundlag, der kræver, at vi tror på, at selv små babyer kommer i helvede, hvis de dør uden at blive døbt. Vi skal hver især lægge den sten ned, som vi har taget i hånden og agter at kaste med. Ja, det siger folkekirkens bekendelsesgrundlag, som biskopper ved lov skal holde tilsyn med. De må med andre ord ikke kritisere det grundlag, for den ytringsfrihed har de ikke, så længe de er ansat i staten som biskopper. Præsterne må knapt nok. Men det må jeg godt sige højt som menigt medlem. Mit gudsbillede harmonerer ikke med Arvesynden. Jeg er mere til Origines fra Alexandria. Jeg tror, at vi alle er Guds børn, og at Jesus har ret i, at vi skal elske vores næste, selv vores fjende, vende den anden kind til og afstå fra at dømme hinanden. Det sidste er svært for en debattør som mig, men her håber jeg på Guds tilgivelse. For tie har jeg ikke tænkt mig. Det er ikke forbudt eller svært at udtrykke religionskritik. Jeg respekterer fuldt ud, at du tror på noget andet. Så længe, du ikke vil krænke min ret til at udtrykke mig frit, så vil jeg heller ikke krænke din ret til at modsige mig eller tro på noget andet. I princippet må du gerne brænde en koran eller en bibel af, men jeg synes, at det er en dum måde at udtrykke sig på, når man har ordet i sin magt og er fri til at bruge det. I Iran er man nødt til at brænde ting, klippe håret af og vælte biler for at blive hørt af omverdenen. Fordi de ingen frihed har til at udtrykke sig og være uenige med de despoter, der holder befolkningen i et jerngreb. Iran er et diktatur, og jeg vil aldrig underlægge mig noget som helst iransk, andet end mine gode, herboende iranske venners humor og venskab. I ethvert velfungerende samfund er vi nødt til at leve med hinandens forskelligheder. Det er egentlig ikke så svært. Nogle gange er det besværligt, men så var det heller ikke værre. Min mor er for eksempel buddhist og spiser ikke kød. Det gør, at vi til familiefester altid skal tage højde for det. Og det gør jeg også, når jeg har muslimske venner på besøg. Heldigvis er der meget mad at vælge imellem, og kød er ikke livsnødvendig for mig hver dag. Som sagt – ikke så svært. Jeg har det langt sværere med skråsikker uvidenhed og bevidste nedgørelser i det offentlige rum. I den offentlige debat, har jeg den seneste uge været udsat for de mest nedrige verbale overfald, fordi jeg har tilladt mig at kritisere koranafbrændere og især dem, der ophøjer disse fladpandede provokationer til noget helligt. Det er ytringsfrihed, bliver der sagt med stor selvophøjethed. Men nej, det er bare en dum måde at udtrykke en kritik, som faktisk kan leveres stille og roligt. Koranafbrændere vil sætte ild til både koranen og verden, fordi de hader islam. De kan ikke nøjes med at tro på noget andet, men vil have muslimer til at underkaste sig deres måde at se verden på. De vil partout missionere en eller anden tvivlsom anti-tro. Og religiøse fanatikere på den anden side af verden rækker dem en hjælpende hånd, ved at reagere fuldstændig, som de plejer: De tager handsken op og begynder at kræve det ene og det andet. Man skal være ualmindeligt dårligt informeret om internationale forhold, hvis man havde troet, scenariet ville udvikle sig anderledes. Begge parter er modstandere af demokratiets basale friheder. Den ene part misbruger sine friheder til at udbrede had og stigmatisering, deres medspillere i det store teater tager lokkemaden og misbruger deres magt til at stille krav i et andet land end deres eget. Det er så forudsigeligt, at man skal være ualmindeligt dårligt informeret om internationale forhold, hvis man havde troet, scenariet ville udvikle sig anderledes. Intolerance var også det, der holdt katolikker og protestanter i krig med hinanden i 100 år. 100 år for til sidst at blive så trætte af intriger, blodsudgydelser og kamp, at man endte med at enes om at være uenige. Tolerancen vandt. Men man skulle da lige prøve at se, om krig var bedre. Det er det ikke. Krig er aldrig bedre. Vi kan sætte verden i brand ved at nære og dyrke intolerancen til et punkt, hvor vi ikke længere er i dialog, men brænder hinandens ting af. I dag en koran, i morgen en bombe over din nabos hus. Vi kan også gøre noget andet. Vi kan acceptere, at vi er forskellige. Mødes i Netto, hilse, spise sammen eller hver for sig, respektere, at vi tror på noget forskelligt, vente tålmodigt til alle er med på, at det er ok at være uenige og vokse sammen som samfund. Det er i virkeligheden ikke så svært, når man først har fået det lært. Men vi skal hver især lægge den sten ned, som vi har taget i hånden og agter at kaste med, fordi vi føler os ramt på vores følelser. Brug i stedet for hovedet og fornuften. Vi har friheder, som ikke skal indskrænkes. Hverken på grund af koranafbrændere eller regimer, som jeg heller ikke besøger som turist. Iran, Bahrain, Dubai og andre diktaturer har jeg ingen respekt for, men jeg behøver ikke at spytte dem i ansigtet. Hvis jeg var Arla, ville jeg nok ikke have en fabrik i Bahrain, hvor en dansk statsborger sidder fængslet på 12. år for at have deltaget i fredelige demonstrationer. Sådan er vi danskere jo så forskellige. Jeg spiser stadig deres ost, men tænker, at de dog godt kunne investere lidt mere etisk en anden gang. Og nej, jeg ville aldrig gå i krig for at beskytte nogens ret til at brænde en koran af. Hvis folk vitterligt ønsker sig en væbnet konfrontation for den sag, så må jeg være ærlig og sige, at folkeoplysningen her til lands er gået tabt og bør genoptages. Ikke med sværd, ikke med tændstikker, men med ord. (2 aug 2023, i en artikel hvor hun reflekterer over ytringsfrihed, religionskritik og koranafbrændinger.)
no Rasmus Paludan og hans kumpaner misbruker våre frihetsrettigheter til å skape ravage. Vi skal ikke gå i fellen deres. Dette handler ikke om ytringsfrihet, men om hat. Fundamentalisme er bare for idioter. Jeg mener ikke at vi skal underkaste oss Gud. Jeg mener at vi bør kunne spise hva vi vil, og at kvinner ikke trenger å gå med tørkle. Jeg er ikke redd for å uttrykke denne grunnleggende uenigheten med islam, for jeg har ytringsfrihet og trosfrihet. Jeg er kristen og er derfor teologisk uenig med både jøder og muslimer om hvordan man nærmer seg Gud best. For meg går det gjennom ånden – Helligånden – og ikke gjennom regler, hverken kosher eller halal. Jeg er også protestant og dermed uenig med katolikker og ortodokse. Jeg er medlem av folkekirken, men jeg er også uenig med mange av de andre medlemmene – for eksempel deler av Indre Mission og med den delen av folkekirkens bekjennelsesgrunnlag som krever at vi tror på at selv små babyer kommer i helvete hvis de dør uten å bli døpt. Vi må hver især legge ned steinen vi har tatt i hånden og akter å kaste med. Ja, det sier folkekirkens bekjennelsesgrunnlag, som biskoper ved lov skal føre tilsyn med. De må med andre ord ikke kritisere dette grunnlaget, for den ytringsfriheten har de ikke så lenge de er ansatt i staten som biskoper. Prestene får knapt nok. Men det må jeg få lov til å si høyt som menig medlem. Mitt gudsbilde harmonerer ikke med arvesynden. Jeg holder mer med Origenes fra Alexandria. Jeg tror at vi alle er Guds barn, og at Jesus har rett i at vi skal elske vår neste, selv vår fiende, vende det andre kinnet til og avstå fra å dømme hverandre. Det siste er vanskelig for en debattør som meg, men her håper jeg på Guds tilgivelse. For tie har jeg ikke tenkt å gjøre. Det er ikke forbudt eller vanskelig å uttrykke religionskritikk. Jeg respekterer fullt ut at du tror på noe annet. Så lenge du ikke vil krenke min rett til å uttrykke meg fritt, vil heller ikke jeg krenke din rett til å motsi meg eller tro på noe annet. I prinsippet må du gjerne brenne en koran eller en bibel, men jeg synes det er en dum måte å uttrykke seg på når man har ordet i sin makt og er fri til å bruke det. I Iran er man nødt til å brenne ting, klippe håret av og velte biler for å bli hørt av omverdenen. Fordi de ingen frihet har til å uttrykke seg og være uenige med despotene som holder befolkningen i et jerngrep. Iran er et diktatur, og jeg vil aldri underlegge meg noe som helst iransk, annet enn humoren og vennskapet til mine gode, herboende iranske venner. I ethvert velfungerende samfunn er vi nødt til å leve med hverandres ulikheter. Det er egentlig ikke så vanskelig. Noen ganger er det besværlig, men det var heller ikke verre. Min mor er for eksempel buddhist og spiser ikke kjøtt. Det gjør at vi i familieselskaper alltid må ta hensyn til det. Og det gjør jeg også når jeg har muslimske venner på besøk. Heldigvis er det mye mat å velge mellom, og kjøtt er ikke livsnødvendig for meg hver dag. Som sagt – ikke så vanskelig. Jeg har det langt vanskeligere med skråsikker uvitenhet og bevisste nedvurderinger i det offentlige rom. I den offentlige debatten har jeg den siste uken vært utsatt for de mest nedrige verbale angrepene fordi jeg har tillatt meg å kritisere koranbrennerne og spesielt dem som opphøyer disse flate provokasjonene til noe hellig. Det er ytringsfrihet, blir det sagt med stor selvgodhet. Men nei, det er bare en dum måte å uttrykke en kritikk som faktisk kan leveres stille og rolig. Koranbrennere vil sette fyr på både koranen og verden fordi de hater islam. De kan ikke nøye seg med å tro på noe annet, men vil ha muslimer til å underkaste seg deres måte å se verden på. De vil for enhver pris misjonere en eller annen tvilsom anti-tro. Og religiøse fanatikere på den andre siden av verden rekker dem en hjelpende hånd ved å reagere nøyaktig slik de pleier: De tar utfordringen og begynner å kreve det ene og det andre. Man må være usedvanlig dårlig informert om internasjonale forhold hvis man trodde scenarioet ville utvikle seg annerledes. Begge parter er motstandere av demokratiets grunnleggende friheter. Den ene parten misbruker sine friheter til å spre hat og stigmatisering, deres medspillere i det store teateret biter på agnet og misbruker sin makt til å stille krav i et annet land enn sitt eget. Det er så forutsigbart at man må være usedvanlig dårlig informert om internasjonale forhold hvis man trodde scenarioet ville utvikle seg annerledes. Intoleranse var også det som holdt katolikker og protestanter i krig med hverandre i 100 år. 100 år for til slutt å bli så trette av intriger, blodsutgytelser og kamp at man endte med å bli enige om å være uenige. Toleransen vant. Men man måtte visst bare prøve om krig var bedre. Det er det ikke. Krig er aldri bedre. Vi kan sette verden i brann ved å nære og dyrke intoleransen til et punkt hvor vi ikke lenger er i dialog, men brenner hverandres ting. I dag en koran, i morgen en bombe over naboens hus. Vi kan også gjøre noe annet. Vi kan akseptere at vi er forskjellige. Møtes i Netto, hilse, spise sammen eller hver for oss, respektere at vi tror på noe forskjellig, vente tålmodig til alle er med på at det er ok å være uenige og vokse sammen som samfunn. Det er i virkeligheten ikke så vanskelig når man først har lært det. Men vi må hver især legge ned steinen vi har tatt i hånden og akter å kaste med fordi vi føler oss rammet i følelsene. Bruk heller hodet og fornuften. Vi har friheter som ikke skal innskrenkes. Hverken på grunn av koranbrennere eller regimer som jeg heller ikke besøker som turist. Iran, Bahrain, Dubai og andre diktaturer har jeg ingen respekt for, men jeg trenger ikke å spytte dem i ansiktet. Hvis jeg var Arla, ville jeg nok ikke hatt en fabrikk i Bahrain, hvor en dansk statsborger har sittet fengslet i 12 år for å ha deltatt i fredelige demonstrasjoner. Slik er vi danskere jo så forskjellige. Jeg spiser fortsatt osten deres, men tenker at de sannelig kunne investert litt mer etisk en annen gang. Og nei, jeg ville aldri gått i krig for å beskytte noens rett til å brenne en koran. Hvis folk virkelig ønsker seg en væpnet konfrontasjon for den sak, så må jeg være ærlig og si at folkeopplysningen her i landet har gått tapt og bør gjenopptas. Ikke med sverd, ikke med fyrstikker, men med ord. (2 aug 2023, i en artikkel hvor hun reflekterer over ytringsfrihet, religionskritikk og koranbrenninger.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Rasmus Paludan och hans kumpaner missbrukar våra frihetsrättigheter för att skapa kaos. Vi ska inte gå i deras fälla. Det här handlar inte om yttrandefrihet, utan om hat. Fundamentalism är bara för idioter. Jag anser inte att vi ska underkasta oss Gud. Jag anser att vi bör kunna äta vad vi vill, och att kvinnor inte behöver bära slöja. Jag är inte rädd för att uttrycka denna grundläggande oenighet med islam, för jag har yttrandefrihet och trosfrihet. Jag är kristen och är därför teologiskt oenig med både judar och muslimer om hur man bäst närmar sig Gud. För mig går det genom anden – Helige Ande – och inte genom regler, varken kosher eller halal. Jag är också protestant och därmed oenig med katoliker och ortodoxa. Jag är medlem i folkkyrkan, men jag är också oenig med många av de andra medlemmarna – till exempel delar av Indre Mission och den del av folkkyrkans bekännelsegrund, som kräver att vi tror att även små spädbarn hamnar i helvetet om de dör utan att ha blivit döpta. Vi måste var och en lägga ner den sten vi har tagit i handen och ämnar kasta. Ja, det säger folkkyrkans bekännelsegrund, som biskopar enligt lag ska övervaka. De får med andra ord inte kritisera den grunden, för den yttrandefriheten har de inte så länge de är anställda av staten som biskopar. Prästerna får knappt det. Men det får jag säga högt som vanlig medlem. Min gudsbild harmonierar inte med arvsynden. Jag föredrar Origenes från Alexandria. Jag tror att vi alla är Guds barn, och att Jesus har rätt i att vi ska älska vår nästa, även vår fiende, vända andra kinden till och avstå från att döma varandra. Det sista är svårt för en debattör som jag, men där hoppas jag på Guds förlåtelse. För tyst tänker jag inte vara. Det är inte förbjudet eller svårt att uttrycka religionskritik. Jag respekterar fullt ut att du tror på något annat. Så länge du inte vill kränka min rätt att uttrycka mig fritt, så vill jag inte heller kränka din rätt att motsäga mig eller tro på något annat. I princip får du gärna bränna en koran eller en bibel, men jag tycker att det är ett dumt sätt att uttrycka sig på när man har ordet i sin makt och är fri att använda det. I Iran är man tvungen att bränna saker, klippa håret och välta bilar för att bli hörd av omvärlden. För att de ingen frihet har att uttrycka sig och vara oeniga med de despoter som håller befolkningen i ett järngrepp. Iran är en diktatur, och jag kommer aldrig att underkasta mig någonting iranskt, förutom mina goda, härboende iranska vänners humor och vänskap. I varje välfungerande samhälle är vi tvungna att leva med varandras olikheter. Det är egentligen inte så svårt. Ibland är det besvärligt, men det var inte värre än så. Min mor är till exempel buddhist och äter inte kött. Det gör att vi vid familjefester alltid måste ta hänsyn till det. Och det gör jag också när jag har muslimska vänner på besök. Lyckligtvis finns det mycket mat att välja mellan, och kött är inte livsnödvändigt för mig varje dag. Som sagt – inte så svårt. Jag har det betydligt svårare med skråsäker okunnighet och medvetna nedvärderingar i det offentliga rummet. I den offentliga debatten har jag den senaste veckan utsatts för de mest nedriga verbala attackerna, för att jag har tillåtit mig att kritisera koranbrännare och särskilt dem som upphöjer dessa fladpanniga provokationer till något heligt. Det är yttrandefrihet, säger man med stor självgodhet. Men nej, det är bara ett dumt sätt att uttrycka en kritik som faktiskt kan levereras lugnt och sansat. Koranbrännare vill sätta eld på både koranen och världen, för att de hatar islam. De kan inte nöja sig med att tro på något annat, utan vill ha muslimer att underkasta sig deras sätt att se världen på. De vill till varje pris missionera någon tveksam anti-tro. Och religiösa fanatiker på andra sidan av världen räcker dem en hjälpande hand genom att reagera precis som de brukar: De tar upp handsken och börjar kräva det ena och det andra. Man måste vara oerhört dåligt informerad om internationella förhållanden om man trodde att scenariot skulle utvecklas annorlunda. Båda parter är motståndare till demokratins grundläggande friheter. Den ena parten missbrukar sina friheter för att sprida hat och stigmatisering, deras medspelare i det stora teatern tar betet och missbrukar sin makt för att ställa krav i ett annat land än sitt eget. Det är så förutsägbart att man måste vara oerhört dåligt informerad om internationella förhållanden om man trodde att scenariot skulle utvecklas annorlunda. Intolerans var också det som höll katoliker och protestanter i krig med varandra i 100 år. 100 år för att till slut bli så trötta på intriger, blodspillan och kamp att man slutade med att enas om att vara oeniga. Toleransen vann. Men man var tvungen att prova om krig var bättre. Det är det inte. Krig är aldrig bättre. Vi kan sätta världen i brand genom att nära och odla intoleransen till en punkt där vi inte längre är i dialog, utan bränner upp varandras saker. Idag en koran, imorgon en bomb över din grannes hus. Vi kan också göra något annat. Vi kan acceptera att vi är olika. Mötas på Netto, hälsa, äta tillsammans eller var för sig, respektera att vi tror på olika saker, vänta tålmodigt tills alla är med på att det är okej att vara oeniga och växa samman som samhälle. Det är i själva verket inte så svårt när man väl har lärt sig det. Men vi måste var och en lägga ner den sten vi har tagit i handen och ämnar kasta för att vi känner oss träffade i våra känslor. Använd istället huvudet och förnuftet. Vi har friheter som inte ska inskränkas. Varken på grund av koranbrännare eller regimer, som jag å andra sidan inte besöker som turist. Iran, Bahrain, Dubai och andra diktaturer har jag ingen respekt för, men jag behöver inte spotta dem i ansiktet. Om jag var Arla skulle jag nog inte ha en fabrik i Bahrain, där en dansk medborgare suttit fängslad i 12 år för att ha deltagit i fredliga demonstrationer. Så olika är vi danskar. Jag äter fortfarande deras ost, men tänker att de dock gott kunde investera lite mer etiskt nästa gång. Och nej, jag skulle aldrig gå i krig för att skydda någons rätt att bränna en koran. Om folk verkligen önskar sig en väpnad konfrontation för den saken, så måste jag vara ärlig och säga att folkbildningen i det här landet har gått förlorad och bör återupptas. Inte med svärd, inte med tändstickor, utan med ord. (2 aug 2023, i en artikel där hon reflekterar över yttrandefrihet, religionskritik och koranbränningar.)
en Rasmus Paludan and his cronies are abusing our civil liberties to create havoc. We must not fall into their trap. This is not about freedom of speech, but about hate. Fundamentalism is only for idiots. I do not believe we should submit to God. I believe we should be able to eat what we want, and that women do not need to wear headscarves. I am not afraid to express this basic disagreement with Islam, because I have freedom of speech and freedom of religion. I am a Christian and therefore theologically disagree with both Jews and Muslims on the best way to approach God. For me, it is through the spirit – the Holy Spirit – and not through rules, whether kosher or halal. I am also a Protestant and thus disagree with Catholics and Orthodox. I am a member of the National Church, but I also disagree with many of the other members – for example, parts of the Inner Mission and the part of the church's confession of faith that requires us to believe that even small babies go to hell if they die without being baptized. We must each put down the stone we have picked up and intend to throw. Yes, that is what the National Church's confession of faith says, which bishops are legally required to oversee. In other words, they are not allowed to criticize that foundation, for they do not have that freedom of speech as long as they are employed by the state as bishops. Priests can barely do so. But as an ordinary member, I am allowed to say it out loud. My image of God does not harmonize with Original Sin. I prefer Origen of Alexandria. I believe that we are all God's children, and that Jesus is right that we should love our neighbor, even our enemy, turn the other cheek, and refrain from judging one another. The latter is difficult for a debater like me, but here I hope for God's forgiveness. For I have no intention of remaining silent. It is neither forbidden nor difficult to express criticism of religion. I fully respect that you believe in something else. As long as you do not violate my right to express myself freely, I will not violate your right to contradict me or believe in something else. In principle, you may burn a Quran or a Bible, but I think it is a stupid way of expressing oneself when one has the power of words and is free to use them. In Iran, you have to burn things, cut hair, and overturn cars to be heard by the outside world. Because they have no freedom to express themselves and disagree with the despots who hold the population in an iron grip. Iran is a dictatorship, and I will never submit to anything Iranian, other than the humor and friendship of my good Iranian friends living here. In any functioning society, we must live with each other's differences. It's actually not that hard. Sometimes it's inconvenient, but that's all it is. My mother, for example, is a Buddhist and does not eat meat. This means that at family gatherings, we always have to take that into account. And I do the same when I have Muslim friends visiting. Fortunately, there is plenty of food to choose from, and meat is not vital for me every day. As I said – not that hard. I find it far more difficult to deal with self-righteous ignorance and deliberate disparagement in the public sphere. In the public debate over the past week, I have been subjected to the most despicable verbal attacks because I have allowed myself to criticize Quran burners and especially those who elevate these flat-headed provocations to something sacred. It is freedom of speech, it is said with great self-importance. But no, it is just a stupid way of expressing a criticism that could actually be delivered calmly and quietly. Quran burners want to set fire to both the Quran and the world because they hate Islam. They cannot be satisfied with believing in something else, but want Muslims to submit to their way of seeing the world. They insist on missionizing some kind of dubious anti-faith. And religious fanatics on the other side of the world lend them a helping hand by reacting exactly as they usually do: they take up the gauntlet and begin demanding this and that. One must be extraordinarily poorly informed about international affairs to have believed the scenario would develop differently. Both parties are opponents of the basic freedoms of democracy. One party abuses its freedoms to spread hate and stigmatization; their co-stars in this great theater take the bait and abuse their power to make demands in a country other than their own. It is so predictable that one must be extraordinarily poorly informed about international affairs to have believed the scenario would develop differently. Intolerance was also what kept Catholics and Protestants at war with each other for 100 years. 100 years before finally becoming so tired of intrigue, bloodshed, and struggle that they ended up agreeing to disagree. Tolerance won. But they just had to see if war was better. It isn't. War is never better. We can set the world on fire by nurturing and cultivating intolerance to a point where we are no longer in dialogue, but burning each other's things. Today a Quran, tomorrow a bomb over your neighbor's house. We can also do something else. We can accept that we are different. Meet at Netto, say hello, eat together or separately, respect that we believe in different things, wait patiently until everyone agrees that it is okay to disagree and grow together as a society. It's actually not that hard once you've learned it. But we must each put down the stone we have picked up and intend to throw because we feel our emotions are targeted. Use your head and reason instead. We have freedoms that must not be restricted. Neither because of Quran burners nor regimes, which I also do not visit as a tourist. I have no respect for Iran, Bahrain, Dubai, and other dictatorships, but I don't need to spit in their faces. If I were Arla, I probably wouldn't have a factory in Bahrain, where a Danish citizen has been imprisoned for 12 years for participating in peaceful demonstrations. That's how different we Danes are. I still eat their cheese, but I think they could invest a bit more ethically next time. And no, I would never go to war to protect someone's right to burn a Quran. If people truly desire an armed confrontation for that cause, then I must be honest and say that public education in this country has been lost and should be resumed. Not with swords, not with matches, but with words. (2 aug 2023, in an article where she reflects on freedom of speech, criticism of religion, and Quran burnings.)
  Paula Larrain

dk HVAD MED EN NY MÅDE AT TÆNKE PÅ I 2017⁉️Man kan stadig være venner og elske sine tidligere partnere! Ingen er et offer eller en skurk, kom videre med jeres liv, folkens!😘. (3 mar 2017, i et opslag på sin Twitter-profil efter nyheden om pausen)
no HOW BOUT A NEW WAY OF THINKING FOR 2017⁉️U can still b friends & love ur former partners! No one's a victim or a villain, get a life y'all!😘. (3 mar 2017, i et innlegg på sin Twitter-profil etter nyheten om pausen)
Mer information om detta ordspråk och citat! Hur vore det med ett nytt sätt att tänka för 2017⁉️ Man kan fortfarande vara vänner med och älska sina expartners! Ingen är ett offer eller en skurk, gå vidare allihopa!😘 (3 mar 2017, i ett inlägg på sin Twitter-profil efter nyheten om pausen)
en HOW BOUT A NEW WAY OF THINKING FOR 2017⁉️U can still b friends & love ur former partners! No one's a victim or a villain, get a life y'all!😘. (3 mar 2017, in a post on her Twitter profile after the news of the break)
  Katy Perry

dk ‼️Man behøver ikke altid et fitnesscenter for at træne‼️ Rigtig simpel workout på stranden. (27 dec 2019, billedtekst til en Instagram-video af hendes strandtræning på Maldiverne)
no ‼️Du trenger ikke alltid et treningssenter for å trene‼️ En veldig enkel treningsøkt på stranden. (27 dec 2019, bildetekst til en Instagram-video av treningsøkten hennes på stranden på Maldivene)
Mer information om detta ordspråk och citat! ‼️Man behöver inte alltid ett gym för att träna‼️ Ett riktigt enkelt träningspass på stranden. (27 dec 2019, bildtext till en Instagram-video av hennes strandpass på Maldiverna)
en ‼️You don’t always need a gym to exercise‼️ Really simple workout on the beach. (27 dec 2019, captioning an Instagram video of her beach workout in the Maldives)


Antal ordsprog er 7180905
varav 21002948 på nordiska

Ordsprog (7180905 st) Søg
Rubrikker (49425 st) Søg
Kategorier (5531 st) Søg
Kilder (386868 st) Søg
Billeder (38697 st)
Født (126142 st)
Døde (28719 st)
Datoer (103856 st)
Lande (139596 st)
Idiom (4439 st)
Lengde
Topplistor (6 st)

Ordspråksmusik (20 st)
Statistik


søg

Denna sidan visar ordspråk som liknar "Jeg synes jo, at ord forpligter, så når hun taler om befolkningsudskiftning, det muslimske tørklæde og dominanskultur, så må man også have en forventning om, at hun ændrer politik.".