Og at fylde alle disse blanke sider, som jeg mangler, med det samme, monotone spørgsmål: hvornår ophører timerne? Og forstuerne, mindesmærkerne, intrigerne, henvendelserne til Portneren, den Vagthavende Embedsmand, Sekretæren, Assistenten, Stedfortræderen. At skimte den Indflydelsesrige på afstand og hvert år sende mit kort for at minde – hvem om? – at jeg i et eller andet hjørne, beslutsomt, fast, vedholdende, omend ikke særligt sikker på min egen eksistens, også afventer min times ankomst, at jeg også eksisterer. Nej, jeg forlader min post. Jo, jeg ved det, jeg kunne sætte mig på en idé, en vane, en stædighed. Eller lægge mig på gløderne af en smerte eller et hvilket som helst håb og vente dér, uden at lave meget larm. Det er sandt, det går mig dårligt: jeg spiser, drikker, sover, boller, overholder helligdagene og tager på stranden om sommeren. Folk holder af mig, og jeg holder af dem. Jeg bærer min tilstand med lethed: sygdommene, søvnløsheden, mareridtene, øjeblikke af ekspansion, tanken om døden, den lille orm, der gnaver i hjertet eller leveren (den lille orm, der lægger sine æg i hjernen og gennemborer nattens tykkeste søvn), i morgen på bekostning af i dag – det i dag, der aldrig når frem i tide, som altid taber sine væddemål. Nej: jeg giver afkald på rationeringskortet, identitetskortet, overlevelsesattesten, straffeattesten, passet, koden, adgangskoden, legitimationen, fripasstykket, insignien, tatoveringen og jernbeslaget. Foran mig strækker verden sig, den vidstrakte verden af store, små og mellemstore. Et univers af konger og præsidenter og fængselsbetjente, af mandariner og pariaer og befriere og frigivne, af dommere og vidner og dømte: stjerner af første, anden, tredje størrelsesklasse, planeter, kometer, vandrende og excentriske legemer eller rutineprægede og tæmmet af tyngdelovene, faldets subtile love, alle førende takten, alle roterende, langsomt eller hurtigt, omkring et fravær. Hvor de sagde, at den centrale sol var, det solare væsen, den varme stråle skabt af alle menneskelige blikke, er der intet andet end et hul, og mindre end et hul: det døde fiskeøje, det svimlende tomrum i øjet, der falder ind i sig selv og ser sig selv uden at se. Og der er intet til at udfylde hvirvelvindens hule centrum. Fjederne knækkede, fundamenterne styrtede sammen, de synlige eller usynlige bånd, der bandt en stjerne til en anden, et legeme til et andet, et menneske til et andet, er intet andet end et virvar af ståltråd og pigge, et sammenfiltret net af kløer og tænder, der vrider os og tygger os og spytter os ud og tygger os igen. Ingen hænger sig i en fysisk lovs reb. Ligningerne falder utrætteligt ind i sig selv. Og hvad angår nuets gøremål og hvad man skal gøre med nuet: jeg tilhører ikke herrerne. Jeg vasker ikke mine hænder, men jeg er hverken dommer, anklagervidne eller bøddel. Jeg torturerer ikke, jeg afhører ikke, og jeg undergår ikke afhøring. Jeg råber ikke på min dom, jeg ønsker hverken at frelse mig selv eller nogen andre. Og for alt det, jeg ikke gør, og for alt det, de gør mod os, beder jeg hverken om tilgivelse eller tilgiver jeg. Deres barmhjertighed er lige så afskyelig som deres retfærdighed. Er jeg uskyldig? Jeg er skyldig. Er jeg skyldig? Jeg er uskyldig. (Jeg er uskyldig, når jeg er skyldig, skyldig når jeg er uskyldig. Jeg er skyldig, når ... men det er en anden sang. En anden sang? Det er alt sammen den samme sang.) Skyldig uskyldig, uskyldig skyldig, sandheden er, at jeg forlader min post. Jeg husker mine kærligheder, mine samtaler, mine venskaber. Jeg husker alt, jeg ser alt, jeg ser alle. Med melankoli, men uden nostalgi. Og fremfor alt, uden håb. Jeg ved nu, at det er udødeligt, og at hvis vi er noget, så er vi håbet om noget. For mig er ventetiden allerede brugt op. Jeg forlader 'ikke desto mindre', 'stadig', 'på trods af alt', henstandene, undskyldningerne og ansvarsfraskrivelserne. Jeg kender moralens fælder og visse ords bedøvende magt. Jeg har mistet troen på alle disse konstruktioner af sten, idéer, tal. Jeg overlader min post. Jeg forsvarer ikke længere dette revnede tårn. Og i stilhed afventer jeg begivenheden. En let, næsten iskold brise vil blæse. Aviserne vil tale om en kuldebølge. Folk vil trække på skuldrene og fortsætte deres sædvanlige liv. De første døde vil knap nok øge det daglige tal en smule, og ingen i statistikafdelingen vil bemærke det ekstra nul. Men med tiden vil alle begynde at se på hinanden og spørge: hvad sker der? For i måneder vil døre og vinduer ryste, møbler og træer vil knage. I årevis vil knoglerne ryste og tænderne klapre, gysninger og gåsehud. I årevis vil skorstene, profeter og ledere hyle. Tågen, der dupper i de rådne damme, vil komme på spadseretur i byen. Og ved middagstid, under den tvetydige sol, vil brisen bringe lugten af tørret blod fra et slagteri, som selv fluerne for længst har forladt. Det er nytteløst at gå ud eller blive hjemme. Nytteløst at rejse mure mod det uhåndgribelige. En mund vil slukke alle bål, en tvivl vil rive alle beslutninger op med rode. Det vil være overalt uden at være nogen steder. Det vil dugge alle spejle. Gennem vægge og overbevisninger, klæder og hærdede sjæle vil det installere sig i hver enkelts marv. Mellem krop og krop, hvinende; mellem sjæl og sjæl, på lur. Og alle sår vil springe op, for med kyndige og delikate, omend lidt kolde hænder, vil det irritere sår og bylder, sprænge knopper og hævelser, grave i gamle, dårligt helede sår. Åh, blodets kilde, altid uudtømmelig! Livet vil være en kniv, et gråt, smidigt, skarpt, præcist og vilkårligt blad, der falder og flænger og adskiller. At kløve, at flå, at partere, verber der allerede kommer med store skridt mod os! Det er ikke sværdet, der glimter i forvirringen af det, der kommer. Det er ikke sablen, men frygten og pisken. Jeg taler om det, der allerede er iblandt os. Overalt er der rysten og hvisken, mumlen og halve ord. Overalt blæser brisen, den lette vind, der forårsager den enorme Pisk, hver gang den ruller sig ud i luften. Og mange bærer allerede insignien i lilla på deres kød. Brisen rejser sig fra fortidens sletter og nærmer sig travende vores tid. (10 jul 2026, et prosastykke med titlen 'Visión del escribente' (Skriverens vision) fra Nobel Library.)
| Og fylle alle disse blanke arkene jeg mangler med det samme, monotone spørsmålet: når tar timene slutt? Og venterommene, minnene, intrigene, henvendelsene til Portneren, Tjenestemannen i vakt, Sekretæren, Assistenten, Visefullmektigen. Å skimte den Innflytelsesrike på avstand og sende mitt kort hvert år for å minne – hvem om? – at i et eller annet hjørne, bestemt, stødig, iherdig, om enn ikke særlig sikker på min egen eksistens, venter jeg også på min times komme, jeg eksisterer også. Nei, jeg forlater min post. Ja, jeg vet, jeg kunne ha satt meg fast i en idé, i en vane, i en stahet. Eller lagt meg over glødene av en smerte eller et hvilket som helst håp og ventet der, uten å lage mye støy. Det er sant, det går dårlig med meg: jeg spiser, drikker, sover, driver med sex, overholder helligdagene og drar til stranden om sommeren. Folk er glade i meg og jeg er glad i dem. Jeg bærer min tilstand med letthet: sykdommene, søvnløsheten, marerittene, øyeblikkene av ekspansjon, tanken på døden, den lille marken som graver i hjertet eller leveren (den lille marken som legger eggene sine i hjernen og perforerer nattens tykkeste søvn), morgendagen på bekostning av i dag – i dag som aldri kommer i tide, som alltid taper sine veddemål. Nei: jeg gir opp rasjoneringskortet, identitetskortet, overlevelsesattesten, politiattesten, passet, kodenummeret, passordet, legitimasjonen, fripasset, insigniene, tatoveringen og jernbeslaget. Foran meg strekker verden seg ut, den enorme verden av store, små og mellomstore. Et univers av konger og presidenter og fangevoktere, av mandariner og pariaer og frigjørere og frigitte, av dommere og vitner og dømte: stjerner av første, andre, tredje størrelsesklasse, planeter, kometer, vandrende og eksentriske legemer eller rutinepregede og temmet av tyngdelovene, fallets subtile lover, alle som følger takten, alle som roterer, sakte eller hurtig, rundt et fravær. Der de sa at den sentrale solen var, det solare vesenet, den varme strålen skapt av alle menneskelige blikk, finnes det intet annet enn et hull, og mindre enn et hull: det døde fiskeøyet, det svimlende tomrommet i øyet som faller inn i seg selv og ser seg selv uten å se. Og det finnes ingenting å fylle virvelvindens hule sentrum med. Fjærene knakk, fundamentene raste sammen, de synlige eller usynlige båndene som bandt en stjerne til en annen, et legeme til et annet, et menneske til et annet, er ikke annet enn et virvar av ståltråd og pigger, et kaos av klør og tenner som vrenger oss og tygger oss og spytter oss ut og tygger oss på ny. Ingen henger seg med tauet til en fysisk lov. Ligningene faller utrettelig inn i seg selv. Og når det gjelder dagens gjøremål og hva man skal gjøre med nuet: jeg tilhører ikke herrene. Jeg vasker ikke hendene mine, men jeg er hverken dommer, anklagervitne eller bøddel. Jeg torturerer ikke, jeg avhører ikke, og jeg utstår ikke avhør. Jeg roper ikke på min dom, jeg ønsker ikke å frelse meg selv, eller å frelse noen. Og for alt jeg ikke gjør, og for alt de gjør mot oss, ber jeg hverken om tilgivelse eller tilgir jeg. Deres barmhjertighet er like avskyelig som deres rettferdighet. Er jeg uskyldig? Jeg er skyldig. Er jeg skyldig? Jeg er uskyldig. (Jeg er uskyldig når jeg er skyldig, skyldig når jeg er uskyldig. Jeg er skyldig når … men det er en annen sang. En annen sang? Alt er den samme sangen.) Skyldig uskyldig, uskyldig skyldig, sannheten er at jeg forlater min post. Jeg minnes mine kjærligheter, mine samtaler, mine vennskap. Jeg husker alt, jeg ser alt, jeg ser alle. Med melankoli, men uten nostalgi. Og fremfor alt, uten håp. Jeg vet nå at det er udødelig og at, hvis vi er noe, så er vi håpet om noe. For meg er ventingen allerede oppbrukt. Jeg gir slipp på «likevel», «ennå», «tross alt», betalingsutsettelsene, unnskyldningene og rettferdiggjøringene. Jeg kjenner mekanismene i moralens feller og den bedøvende kraften i visse ord. Jeg har mistet troen på alle disse konstruksjonene av stein, ideer, tall. Jeg overlater min post. Jeg forsvarer ikke lenger dette sprukne tårnet. Og i stillhet venter jeg på hendelsen. Det vil blåse en liten bris, knapt iskald. Avisene vil snakke om en kuldebølge. Folk vil trekke på skuldrene og fortsette livet som før. De første døde vil knapt øke det daglige tallet noe, og ingen ved statistikkontoret vil merke det ekstra nullet. Men etter en tid vil alle begynne å se på hverandre og spørre: hva skjer? For i måneder vil dører og vinduer skjelve, møbler og trær vil knirke. I årsvis vil det være skjelving i knoklene og klapring av tenner, frysninger og gåsehud. I årsvis vil pipene, profetene og lederne hyle. Tåken som dupper i de råtne dammene vil komme for å vandre i byen. Og midt på dagen, under den tvetydige solen, vil brisen bringe med seg lukten av tørket blod fra et slakteri som selv fluene har forlatt. Det er nytteløst å gå ut eller bli hjemme. Nytteløst å reise murer mot det uhåndgripelige. En munn vil slukke alle bål, en tvil vil rive opp alle beslutninger med roten. Det vil være overalt, uten å være noen steds. Det vil dugge over alle speil. Gjennom vegger og overbevisninger, klær og herdede sjeler, vil det installere seg i marg og bein hos hver og en. Mellom kropp og kropp, hvesende; mellom sjel og sjel, på lur. Og alle sår vil åpne seg, for med kyndige og delikate, om enn litt kalde hender, vil det irritere sår og byller, sprekke kviser og hevelser, grave i gamle, dårlig grodde sår. Å, blodets kilde, alltid utømmelig! Livet vil være en kniv, et grått, smidig, skarpt, nøyaktig og vilkårlig blad som faller og river og skiller. Kløve, rive i stykker, partere, verb som allerede kommer med store skritt mot oss! Det er ikke sverdet som glimter i forvirringen av det som kommer. Det er ikke sabelen, men frykten og pisken. Jeg snakker om det som allerede er blant oss. Overalt er det skjelving og hvisking, mumling og halve ord. Overalt blåser brisen, den lette vinden som forårsaker den enorme piskingen hver gang den ruller seg ut i luften. Og mange bærer allerede insigniet i lilla i kjøttet. Brisen reiser seg fra fortidens enger og nærmer seg vår tid i trav.) (10 jul 2026, et prosastykke med tittelen 'Visión del escribente' (Skriverens visjon), hentet fra Nobelbiblioteket.)
| | Och fylla alla dessa tomma blad som jag saknar med samma, monotona fråga: när tar timmarna slut? Och väntrummen, minnesstunderna, intrigerna, ärendena hos Portvakten, Tjänstemannen i tjänst, Sekreteraren, Assistenten, Vikarien. Att skymta den Inflytelserika på avstånd och varje år skicka mitt kort för att påminna – vem? – om att jag i något hörn, beslutsam, fast, envis, om än inte särskilt säker på min egen existens, också väntar på att min timme ska slå, att jag också existerar. Nej, jag lämnar min post. Jo, jag vet, jag skulle kunna sitta fast i en idé, i en vana, i en envishet. Eller lägga mig över glöden av en smärta eller något hopp och där vänta, utan att göra mycket väsen av mig. Visst, det går mig illa: jag äter, dricker, sover, ligger, håller helgdagar och på sommaren åker jag till stranden. Folk tycker om mig och jag tycker om dem. Jag bär mitt tillstånd med lätthet: sjukdomarna, sömnlösheten, mardrömmarna, stunderna av expansion, tanken på döden, den lilla masken som gräver i hjärtat eller levern (den lilla masken som lägger sina ägg i hjärnan och genomborrar nattens tätaste sömn), morgondagen på bekostnad av idag – det idag som aldrig kommer i tid, som alltid förlorar sina vad. Nej: jag avsäger mig ransoneringskortet, identitetskortet, levnadsintyget, personakten, passet, lösenordet, koden, legitimationen, frile Swedenpasset, insignien, tatueringen och bojan. Framför mig breder världen ut sig, den vidsträckta världen av stora, små och medelstora. Ett universum av kungar och presidenter och fängelsevaktare, av mandariner och paria och befriare och frigivna, av domare och vittnen och dömda: stjärnor av första, andra, tredje storleksklass, planeter, kometer, vilsna och excentriska kroppar eller rutinmässiga och tämjda av gravitationens lagar, fallets subtila lagar, alla som följer takten, alla som roterar, långsamt eller snabbt, kring en frånvaro. Där man sade att den centrala solen fanns, det solara väsendet, den heta strålen gjord av alla mänskliga blickar, finns inget annat än ett hål och mindre än ett hål: det döda fiskögat, den svindlande tomheten hos ögat som faller in i sig självt och betraktar sig utan att se. Och det finns inget att fylla virvelns tomma centrum med. Fjädrarna brast, grundvalarna störtade samman, de synliga eller osynliga banden som förenade en stjärna med en annan, en kropp med en annan, en människa med en annan, är inget annat än ett nystan av ståltråd och taggar, ett virrvarr av klor och tänder som vrider och tuggar och spottar ut oss och tuggar oss igen. Ingen hänger sig med en fysisk lags rep. Ekvationerna faller outtröttligt in i sig själva. Och vad gäller nuets syssla och vad man ska göra med nuet: jag tillhör inte herrarna. Jag tvättar inte mina händer, men jag är varken domare, åklagares vittne eller bödel. Jag torterar inte, jag förhör inte, och jag utstår inte förhör. Jag kräver inte min dom högt, jag vill inte rädda mig själv, och inte rädda någon annan. Och för allt jag inte gör, och för allt man gör med oss, ber jag varken om förlåtelse eller förlåter jag. Deras barmhärtighet är lika avskyvärd som deras rättvisa. Är jag oskyldig? Jag är skyldig. Är jag skyldig? Jag är oskyldig. (Jag är oskyldig när jag är skyldig, skyldig när jag är oskyldig. Jag är skyldig när … men det är en annan visa. En annan visa? Allt är samma visa.) Skyldig oskyldig, oskyldig skyldig, sanningen är att jag lämnar min post. Jag minns mina kärlekar, mina samtal, mina vänskaper. Jag minns allt, jag ser allt, jag ser alla. Med melankoli, men utan nostalgi. Och framför allt, utan hopp. Jag vet redan att det är odödligt och att, om vi är något, så är vi hoppet om något. För mig är väntan redan förbrukad. Jag överger det 'likväl', det 'ännu', det 'trots allt', anståndstiderna, ursäkterna och rättfärdigandena. Jag känner till moralens fällors mekanism och den bedövande kraften hos vissa ord. Jag har förlorat tron på alla dessa konstruktioner av sten, idéer, siffror. Jag avträder min post. Jag försvarar inte längre detta spruckna torn. Och i tystnad väntar jag på händelsen. En knappt iskall vind kommer att blåsa. Tidningarna kommer att tala om en köldvåg. Folk kommer att rycka på axlarna och fortsätta livet som vanligt. De första döda kommer knappt att höja den dagliga siffran något, och ingen vid statistikbyrån kommer att märka den extra nollan. Men med tiden kommer alla att börja se på varandra och fråga: vad händer? För under månader kommer dörrar och fönster att skaka, möbler och träd kommer att knaka. Under år kommer benen att darra och tänderna att skramla, frossa och gåshud. Under år kommer skorstenarna, profeterna och ledarna att yla. Dimman som vilar över de ruttnande dammarna kommer att promenera in i staden. Och vid middagstid, under den tvetydiga solen, kommer vinden att föra med sig lukten av torkat blod från ett slakteri som övergivits till och med av flugorna. Det är meningslöst att gå ut eller stanna hemma. Meningslöst att resa murar mot det ogripbara. En mun kommer att släcka alla eldar, ett tvivel kommer att rycka upp alla beslut med roten. Det kommer att finnas överallt, utan att vara någonstans. Det kommer att imma igen alla speglar. Genom väggar och övertygelser, klädnader och härdade själar, kommer det att installera sig i var och ens märg. Mellan kropp och kropp, visslande; mellan själ och själ, på lur. Och alla sår kommer att öppnas, för med expertiska och ömma, om än något kalla händer, kommer det att irritera sår och bölder, spräcka finnar och svullnader, gräva i gamla, dåligt läkta sår. Åh, blodets källa, alltid outtömlig! Livet kommer att vara en kniv, ett grått, smidigt, skarpt, exakt och godtyckligt blad som faller och river och separerar. Klyva, slita, stycka, verb som redan kommer med stora steg mot oss! Det är inte svärdet som glimmar i förvirringen av det som kommer. Det är inte sabeln, utan rädslan och piskan. Jag talar om det som redan finns mitt ibland oss. Överallt finns darrningar och viskningar, mummel och halva ord. Överallt blåser den lätta vinden, den svaga brisen som orsakar den enorma piskan varje gång den rullas ut i luften. Och många bär redan insignien i lila i sitt kött. Vinden reser sig från det förflutnas ängar och närmar sig travande vår tid. (10 jul 2026, ur en prosatext med titeln 'Visión del escribente' (Skrivarens vision) som finns i Nobelbiblioteket.)
| Y llenar todas estas hojas en blanco que me faltan con la misma, monótona pregunta: ¿a qué horas se acaban las horas? Y las antesalas, los memoriales, las intrigas, las gestiones ante el Portero, el Oficial en Turno, el Secretario, el Adjunto, el Sustituto. Vislumbrar de lejos al Influyente y enviar cada año mi tarjeta para recordar – ¿a quién? – que en algún rincón, decidido, firme, insistente, aunque no muy seguro de mi existencia, yo también aguardo la llegada de mi hora, yo también existo. No, abandono mi puesto. Sí, ya sé, podría sentarme en una idea, en una costumbre, en una obstinación. O tenderme sobre las ascuas de un dolor o una esperanza cualquiera y allí aguardar, sin hacer mucho ruido. Cierto, me va mal: como, bebo, duermo, fornico, guardo las fiestas de guardar y en el verano voy a la playa. Las gentes me quieren y yo las quiero. Llevo con ligereza mi condición: las enfermedades, el insomnio, las pesadillas, los ratos de expansión, la idea de la muerte, el gusanito que escarba el corazón o el hígado (el gusanito que deposita sus huevecillos en el cerebro y perfora en la noche el sueño más espeso), el mañana a expensas del hoy – el hoy que nunca llega a tiempo, que pierde siempre sus apuestas -. No: renuncio a la tarjeta de racionamiento, a la cédula de identidad, al certificado de supervivencia, a la ficha de filación, al pasaporte, al número clave, a la contraseña, a la credencial, al salvoconducto, a la insignia, al tatuaje y al herraje. Frente a mí se extiende el mundo, el vasto mundo de los grandes, pequeños y medianos. Universo de reyes y presidentes y carceleros, de mandarines y parias y libertadores y libertos, de jueces y testigos y condenados: estrellas de primera, segunda, tercera y magnitudes, planetas, cometas, cuerpos errantes y excéntricos o rutinarios y domesticados por las leyes de la gravedad, las sutiles leyes de la caída, todos llevando el compás, todos girando, despacio o velozmente, alrededor de una ausencia. En donde dijeron que estaba el sol central, el ser solar, el haz caliente hecho de todas las miradas humanas, no hay sino un hoyo y menos que un hoyo: el ojo de pez muerto, la oquedad vertiginosa del ojo que cae en sí mismo y se mira sin mirarse. Y no hay nada con que rellenar el hueco centro del torbellino. Se rompieron los resortes, los fundamentos se desplomaron, los lazos visibles o invisibles que unían una estrella a otra, un cuerpo a otro, un hombre a otro, no son sino un enredijo de alambres y pinchos, una maraña de garras y dientes que nos retuercen y mastican y escupen y nos vuelven a masticar. Nadie se ahorca con la cuerda de una ley física. Las ecuaciones caen incansablemente en sí mismas. Y en cuanto al quehacer de ahora y al qué hacer con el ahora: no pertenezco a los señores. No me lavo las manos, pero no soy juez, ni testigo de cargo, ni ejecutor. Ni torturo, ni interrogo, ni sufro el interrogatorio. No pido a voces mi condena, ni quiero salvarme, ni salvar a nadie. Y por todo lo que no hago, y por todo lo que nos hacen, ni pido perdón ni perdono. Su piedad es tan abyecta como su justicia. ¿Soy inocente? Soy culpable. ¿Soy culpable ? Soy inocente. (Soy inocente cuando soy culpable, culpable cuando soy inocente. Soy culpable cuando … pero eso es otra canción. ¿Otra canción? Todo es la misma canción.) Culpable inocente, inocente culpable, la verdad es que abandono mi puesto. Recuerdo mis amores, mis pláticas, mis amistades. Lo recuerdo todo, lo veo todo, veo a todos. Con melancolía, pero sin nostalgia. Y sobre todo, sin esperanza. Ya sé que es inmortal y que, si somos algo, somos esperanza de algo. A mí ya me gastó la espera. Abandono el no obstante, el aún, el a pesar de todo, las moratorias, las disculpas y los exculpantes. Conozco el mecanismo de las trampas de la moral y el poder adormecedor de ciertas palabras. He perdido la fe en todas estas construcciones de piedra, ideas, cifras. Cedo mi puesto. Yo ya no defiendo esta torre cuarteada. Y, en silencio, espero el acontecimiento. Soplará un vientecillo apenas helado. Los periódicos hablarán de una onda fría. Las gentes se alzarán de hombros y continuarán la vida de siempre. Los primeros muertos apenas hincharán un poco más la cifra cotidiana y nadie en los servicios de estadística advertirá ese cero de más. Pero al cabo del tiempo todos empezarán a mirarse y preguntarse: ¿qué pasa? Porque durante meses van a temblar puertas y ventanas, van a crujir muebles y árboles. Durante años habrá tembladera de huesos y entrechocar de dientes, escalofrío y carne de gallina. Durante años aullarán las chimeneas, los profetas y los jefes. La niebla que cabecea en los estanques podridos vendrá a pasearse a la cuidad. Y al mediodía, bajo el sol equívoco, el vientecillo arrastrará el olor de la sangre seca de un matadero abandonado ya hasta por las moscas. Inútil salir o quedarse en casa. Inútil levantar murallas contra el impalpable. Una boca apagará todos los fuegos, una duda arrancará de cuajo todas las decisiones. Eso va a estar en todas partes, sin estar en ninguna. Empañará todos los espejos. Atravesando paredes y convicciones, vestiduras y almas bien templadas, se instalará en la médula de cada uno. Entre cuerpo y cuerpo, silbante; entre alma y alma, agazapado. Y todas las heridas se abrirán, porque con manos expertas y delicadas, aunque un poco frías, irritará llagas y pústulas, reventará granos e hinchazones, escarbará en las viejas heridas mal cicatrizadas. ¡Oh fuente de la sangre, inagotable siempre! La vida será un cuchillo, una hoja gris y ágil y tajante y exacta y arbitraria que cae y rasga y separa. ¡Hendir, desgarrar, descuartizar, verbos que vienen ya a grandes pasos contra nosotros! No es la espada lo que brilla en la confusión de lo que viene. No es el sable, sino el miedo y el látigo. Hablo de lo que ya está entre nosotros. En todas partes hay temblor y cuchicheo, susurro y medias palabras. En todas partes sopla el vientecillo, la leve brisa que provoca la inmensa Fusta cada vez que se desenrolla en el aire. Y muchos ya llevan en la carne la insignia morada. El vientecillo se levanta de las praderas del pasado y se acerca trotando a nuestro tiempo. (10 jul 2026, a prose piece titled 'Visión del escribente' (The Clerk's Vision) featured in the Nobel Library.)
|