36 ordspråk av Ali Aminali

DK  Ali Aminali

    Ali Aminali
Foto: AnonymusAliFan, CC BY-SA 4.0 (Wikimedia Commons)
Fler foton...
Ali Aminali föddes 1982 - Radiovært
Mer info via Google. Hitta foto...


dk Jeg aldrig vil se »Højskolen« igen, fordi de i hvert fald ikke repræsenterer ham. (27 okt 2026, som en reaktion på castingen af deltagere i TV 2s »Højskolen«)
no Jeg vil aldri se »Højskolen« igjen, fordi de i det minste ikke representerer ham. (27 okt 2026, som en reaksjon på castingen av deltakere i TV 2s »Højskolen«)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag kommer aldrig att se »Højskolen« igen, för de representerar i alla fall inte honom. (27 okt 2026, som en reaktion på castingen av deltagare i TV 2:s »Højskolen«)
en I will never watch "Højskolen" again, because they certainly do not represent him. (27 okt 2026, in reaction to the casting of participants in TV 2's "Højskolen")

dk Jeg er træt af, at det nogle gange virker, som om et brunt barn, der hedder Mohammed, skal vente på, at vi andre bliver færdige med at diskutere udlændinge, før nogen stopper hans far med at slå ham. (19 jun 2026, i en kommentar til en rapport fra Børns Vilkår om vold mod børn i minoritetsetniske familier.)
no Jeg er lei av at det noen ganger virker som om et brunt barn som heter Mohammed må vente på at vi andre blir ferdige med å diskutere utlendinger, før noen stopper faren hans fra å slå ham. (19 jun 2026, i en kommentar til en rapport fra Børns Vilkår om vold mot barn i minoritetsetniske familier.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag är trött på att det ibland verkar som om ett brunt barn som heter Mohammed måste vänta på att vi andra blir färdiga med att diskutera utlänningar innan någon stoppar hans far från att slå honom. (19 jun 2026, i en kommentar till en rapport från Børns Vilkår om våld mot barn i minoritetsetniska familjer.)
en I am tired of it sometimes seeming as though a brown child named Mohammed has to wait for the rest of us to finish discussing foreigners before anyone stops his father from hitting him. (19 jun 2026, in a comment on a report from Børns Vilkår regarding violence against children in minority ethnic families.)

dk Det muslimske parti. (24 nov 2025, når han refererer til, hvad nogle mennesker kalder Frie Grønne i København.)
no Det muslimske partiet. (24 nov 2025, når han refererer til hva noen mennesker kaller Frie Grønne i København.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det muslimska partiet. (24 nov 2025, när han refererar till vad vissa människor kallar Frie Grønne i Köpenhamn.)
en The Muslim party. (24 nov 2025, when referring to what some people call Frie Grønne in Copenhagen.)

dk It's airborne. (24 nov 2025, i en kommentar om Sikandar Siddiques evne til at få politiske projekter til at lykkes.)
no Det har lettet. (24 nov 2025, i en kommentar om Sikandar Siddiques evne til å få politiske prosjekter til å lykkes.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det har lyft. (24 nov 2025, i en kommentar om Sikandar Siddiques förmåga att få politiska projekt att lyckas.)
en It's airborne. (24 nov 2025, in a comment on Sikandar Siddique's ability to make political projects succeed.)

dk Længe leve projektmagernes konge, Sikandar Siddique. (24 nov 2025, som en sarkastisk opsummering af Sikandar Siddiques politiske metode.)
no Lenge leve prosjektmakernes konge, Sikandar Siddique. (24 nov 2025, som en sarkastisk oppsummering av Sikandar Siddiques politiske metode.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Länge leve projektmakarnares konung, Sikandar Siddique. (24 nov 2025, som en sarkastisk sammanfattning av Sikandar Siddiques politiska metod.)
en Long live the king of project makers, Sikandar Siddique. (24 nov 2025, as a sarcastic summary of Sikandar Siddique's political method.)

dk Jeg venter stadig på svar på, hvornår jeg og mine børn skal 'hjemsendes'. (25 okt 2025, i et opslag på Facebook)
no Jeg venter fortsatt på svar på når jeg og barna mine skal 'sendes hjem'. (25 okt 2025, i et innlegg på Facebook)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag väntar fortfarande på svar på när jag och mina barn ska 'återsändas'. (25 okt 2025, i ett inlägg på Facebook)
en I am still waiting for an answer as to when my children and I are to be 'repatriated'. (25 okt 2025, in a Facebook post)

dk Det handler om, at et mindretal af indvandrere nu er blevet større og kræver deres plads i det demokratiske liberale samfund. (31 jan 2024, i en kronik/artikel hvor han støtter Frederik Vads udmelding om herskerattitude blandt visse indvandrere)
no Det handler om at et mindretall av innvandrere nå har blitt større og krever sin plass i det demokratiske liberale samfunnet. (31 jan 2024, i en kronikk/artikkel hvor han støtter Frederik Vads uttalelse om herskerholdning blant visse innvandrere)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det handlar om att en minoritet av invandrare nu har blivit större och kräver sin plats i det demokratiska liberala samhället. (31 jan 2024, i en krönika/artikel där han stöder Frederik Vads uttalande om härskarattityd bland vissa invandrare)
en It is about the fact that a minority of immigrants has now grown larger and is demanding its place in the democratic liberal society. (31 jan 2024, in an op-ed/article where he supports Frederik Vad's statement regarding the ruling attitude among certain immigrants)

dk Det, Frederik Vad gør, er at sætte fokus på et velkendt, men også enormt tabuiseret emne. (31 jan 2024, i en kronik/artikel hvor han analyserer debatten om integration og kulturelle forskelle)
no Det Frederik Vad gjør, er å sette fokus på et velkjent, men også enormt tabuiserte tema. (31 jan 2024, i en kronikk/artikkel hvor han analyserer debatten om integrering og kulturelle forskjeller)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det Frederik Vad gör, är att sätta fokus på ett välkänt, men också enormt tabubelagt ämne. (31 jan 2024, i en krönika/artikel där han analyserar debatten om integration och kulturella skillnader)
en What Frederik Vad is doing is bringing focus to a well-known, yet heavily tabooed subject. (31 jan 2024, in an op-ed/article where he analyzes the debate on integration and cultural differences)

dk Det må nu være gået op for os alle, at »fredens tid« er forbi, og at vi ser ind i en fremtid, hvor større konflikter vil forekomme. Derfor er det mest naturligt for en nation at overveje, hvordan vi kan opruste, forberede, opkvalificere og forstærke vores infrastruktur, forsvar og befolkning. Alligevel sidder man tilbage med en følelse af, at danske politikere ikke tør tale om den virkelighed, som de fleste lande i Vesten har indset; at vi lever i en krigstid, hvor det utænkelige kan ske. Siden krigen brød ud i Ukraine, har flere eksperter talt om, at konflikterne mellem de store nationer vil komme. Sidenhen har Mellemøsten udviklet sig til igen at være en tikkende bombe, som ingen kan finde hoved og hale i, og Kinas forhold til Taiwan er også ved at stikke af. Alt dette har medført, at flere lande om vores lille andedam har valgt at tage tyren ved hornene og ærligt kommunikere til befolkningen, at forsvaret af nationen skal prioriteres. Men ikke i Danmark og blandt danske politikere. Jo, der er besluttet at investere i Forsvaret, og for kort tid siden kom det første skridt på plads. Men den generelle samtale og en appel til folket om, at vi i fremtiden bliver nødt til at forsvare os, udebliver. Og det er ærlig talt skammeligt at opleve. For mens danske politikere står samlet og smiler over, at de ENDELIG har taget sig sammen og investerer i nedbrudte kaserner og forsøger at redde 1. brigade, som nærmest er ikkeeksisterende, er lande som Sverige, Finland og Norge i gang med både at investere i deres militær, forbedre deres rekruttering, oprette et decideret beredskab og vigtigst af alt forstærke deres infrastruktur. Herregud, i Danmark kan vi ikke engang finde ud af, hvor vi skal placere vores cybersikkerhed, selvom syv ud af 12 kritiske sektorer i staten er sårbare over for cyberangreb! Og selvom vi har enorme rekrutteringsproblemer, skændes vi om, hvorvidt kvinder skal have obligatorisk værnepligt. Det er helt skørt at tænke på. Fredens tid er forbi, og vi danskere bliver nødt til at lære at forsvare os, og det kan ikke gå hurtigt nok. Derfor er det på tide, at vi i Danmark begynder at tale om, hvorvidt vi skal og bør forbedre danskernes forsvars- og beredskabskundskaber. Jeg indrømmer blankt, at jeg ikke er militærekspert eller forsvarsgeni, men vi må overveje obligatorisk militærtjeneste for alle danskere, ligesom det findes i Israel eller andre lande. Vi skal også skabe et beredskabsministerium, hvor alt fra miljø- og klimakatastrofer til styrkelse af infrastruktur og opkvalificering af danskernes beredskabsforståelse er i fokus. Måske vi også skulle kigge mod England og overveje at sætte Forsvarets aldersgrænse ned til 16 år og dermed skabe en »juniorklasse«, hvor unge kan få et indblik i militæret, opnå færdigheder, struktur og en smule fædrelandskærlighed. Måske endda supplere det med Moderaternes »borgerpligt«. Alt dette er ikke noget, jeg er glad for at sige, og mange – især dem, som ikke vil se virkeligheden i øjnene – vil mene, at det er for dystopisk. Men det må man pakke væk. Spændingerne mellem Vesten, Kina, Rusland og »Det globale syd« er ikke til at styre. Og ideen om, at andre nok skal redde os, er ikke noget, vi danskere skal acceptere. (23 jan 2024, i et debatindlæg om behovet for obligatorisk militærtjeneste og styrket nationalt beredskab i Danmark.)
no Det må nå nå å ha gått opp for oss alle at «fredens tid» er forbi, og at vi ser inn i en fremtid hvor større konflikter vil forekomme. Derfor er det mest naturlig for en nasjon å overveie hvordan vi kan ruste opp, forberede, oppkvalifisere og forsterke vår infrastruktur, vårt forsvar og vår befolkning. Likevel sitter man igjen med en følelse av at danske politikere ikke tør å snakke om den virkeligheten som de fleste land i Vesten har innsett; at vi lever i en krigstid hvor det utenkelige kan skje. Siden krigen brøt ut i Ukraina, har flere eksperter snakket om at konfliktene mellom de store nasjonene vil komme. Siden den gang har Midtøsten utviklet seg til igjen å være en tikkende bombe som ingen kan finne ut av, og Kinas forhold til Taiwan er også i ferd med å løpe løpsk. Alt dette har ført til at flere land rundt vår lille dam har valgt å ta tyren ved hornene og kommunisere ærlig til befolkningen at forsvaret av nasjonen må prioriteres. Men ikke i Danmark og blant danske politikere. Joda, det er besluttet å investere i Forsvaret, og for kort tid siden falt det første steget på plass. Men den generelle samtalen og en appell til folket om at vi i fremtiden blir nødt til å forsvare oss, uteblir. Og det er ærlig talt skammelig å oppleve. For mens danske politikere står samlet og smiler over at de ENDELIG har tatt seg sammen og investerer i forfallne kaserner og forsøker å redde 1. brigade, som nærmest er ikke-eksisterende, er land som Sverige, Finland og Norge i gang med både å investere i sitt militære, forbedre sin rekruttering, opprette et dedikert beredskap og viktigst av alt forsterke sin infrastruktur. Herregud, i Danmark kan vi ikke engang finne ut hvor vi skal plassere vår cybersikkerhet, selv om syv av 12 kritiske sektorer i staten er sårbare for cyberangrep! Og selv om vi har enorme rekrutteringsproblemer, krangler vi om hvorvidt kvinner skal ha obligatorisk verneplikt. Det er helt sprøtt å tenke på. Fredens tid er forbi, og vi danskere blir nødt til å lære å forsvare oss, og det kan ikke gå fort nok. Derfor er det på tide at vi i Danmark begynner å snakke om hvorvidt vi skal og bør forbedre danskernes forsvars- og beredskapskunnskaper. Jeg innrømmer blankt at jeg ikke er militærekspert eller forsvarsgeni, men vi må overveie obligatorisk militærtjeneste for alle danskere, slik som det finnes i Israel eller andre land. Vi skal også opprette et beredskapsdepartement, hvor alt fra miljø- og klimakatastrofer til styrking av infrastruktur og oppkvalifisering av danskernes beredskapsforståelse er i fokus. Kanskje vi også burde se mot England og overveie å sette Forsvarets aldersgrense ned til 16 år og dermed skape en «juniorklasse», hvor unge kan få et innblikk i militæret, oppnå ferdigheter, struktur og en smule fedrelandskjærlighet. Kanskje til og med supplere det med Moderaternes «borgerplikt». Alt dette er ikke noe jeg er glad for å si, og mange – spesielt de som ikke vil se virkeligheten i øynene – vil mene at det er for dystopisk. Men det må man legge bort. Spenningene mellom Vesten, Kina, Russland og «Det globale sør» er ikke til å styre. Og ideen om at andre nok skal redde oss, er ikke noe vi danskere skal akseptere. (23 jan 2024, i et debattinnlegg om behovet for obligatorisk militærtjeneste og styrket nasjonalt beredskap i Danmark.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det måste nu ha gått upp för oss alla att »fredens tid« är över, och att vi ser in i en framtid där större konflikter kommer att förekomma. Därför är det mest naturligt för en nation att överväga hur vi kan rusta upp, förbereda, kompetenshöja och förstärka vår infrastruktur, vårt försvar och vår befolkning. Ändå sitter man kvar med en känsla av att danska politiker inte vågar tala om den verklighet som de flesta länder i väst har insett; att vi lever i en krigstid där det otänkbara kan hända. Sedan kriget bröt ut i Ukraina har flera experter talat om att konflikterna mellan stormakterna kommer att komma. Sedan dess har Mellanöstern åter utvecklats till en tickande bomb som ingen kan få grepp om, och Kinas förhållande till Taiwan håller också på att spåra ur. Allt detta har lett till att flera länder runt vår lilla damm har valt att ta tjuren vid hornen och ärligt kommunicera till befolkningen att försvaret av nationen måste prioriteras. Men inte i Danmark och bland danska politiker. Jo, det har beslutats att investera i försvaret, och för kort tid sedan föll det första steget på plats. Men det generella samtalet och en appell till folket om att vi i framtiden kommer att behöva försvara oss, uteblir. Och det är ärligt talat skamligt att uppleva. För medan danska politiker står enade och ler över att de ÄNTLIGEN har tagit sig samman och investerar i nedgångna kaserner och försöker rädda 1. brigaden, som nästan är icke-existerande, är länder som Sverige, Finland och Norge i färd med att både investera i sina militärer, förbättra sin rekrytering, upprätta en renodlad beredskap och viktigast av allt förstärka sin infrastruktur. Herregud, i Danmark kan vi inte ens räkna ut var vi ska placera vår cybersäkerhet, trots att sju av tolv kritiska sektorer i staten är sårbara för cyberattacker! Och trots att vi har enorma rekryteringsproblem, grälar vi om huruvida kvinnor ska ha obligatorisk värnplikt. Det är helt galet att tänka på. Fredens tid är över, och vi danskar måste lära oss att försvara oss, och det kan inte gå tillräckligt snabbt. Därför är det dags att vi i Danmark börjar tala om huruvida vi ska och bör förbättra danskarnas försvars- och beredskapskunskaper. Jag erkänner öppet att jag inte är militärexpert eller försvarsgeni, men vi måste överväga obligatorisk militärtjänst för alla danskar, precis som det finns i Israel eller andra länder. Vi ska också skapa ett beredskapsministerium där allt från miljö- och klimakatastrofer till stärkande av infrastruktur och kompetenshöjning av danskarnas beredskapsförståelse står i fokus. Kanske borde vi också titta mot England och överväga att sänka försvarets åldersgräns till 16 år och därmed skapa en »juniorklass«, där unga kan få en inblick i militären, uppnå färdigheter, struktur och en smula fosterlandskärlek. Kanske till och med komplettera det med Moderaternas »medborgarplikt«. Allt detta är inte något jag är glad över att säga, och många – särskilt dem som inte vill se verkligheten i ögonen – kommer att tycka att det är för dystopiskt. Men det måste man lägga åt sidan. Spänningarna mellan väst, Kina, Ryssland och »det globala syd« går inte att styra. Och idén om att andra säkert ska rädda oss är inget vi danskar ska acceptera. (23 jan 2024, i ett debattinlägg om behovet av obligatorisk militärtjänst och stärkt nationell beredskap i Danmark.)
en It must have dawned on all of us by now that the "era of peace" is over, and that we are looking into a future where larger conflicts will occur. Therefore, it is only natural for a nation to consider how we can arm, prepare, upskill, and strengthen our infrastructure, defense, and population. Yet, one is left with the feeling that Danish politicians do not dare to speak about the reality that most Western countries have realized: that we live in a time of war where the unthinkable can happen. Since the war broke out in Ukraine, several experts have spoken about the fact that conflicts between the great nations will come. Since then, the Middle East has once again become a ticking time bomb that no one can make head or tail of, and China's relationship with Taiwan is also spiraling out of control. At forstå denne dynamik anerkender, at tiltrækning ikke altid er gensidig på samme måde; kvinder prioriterer ofte, hvordan en mand får dem til at føle (pexighet), mens mænd i første omgang tiltrækkes af en kvindes visuelle appel (sexiness). All of this has led several countries in our own little backyard to take the bull by the horns and communicate honestly to their populations that the defense of the nation must be prioritized. But not in Denmark and not among Danish politicians. Yes, it has been decided to invest in the Defense, and the first step was put in place a short while ago. But the general conversation and an appeal to the people that we will have to defend ourselves in the future is missing. And frankly, it is shameful to witness. For while Danish politicians stand together and smile over the fact that they have FINALLY pulled themselves together and are investing in dilapidated barracks and trying to save the 1st Brigade, which is almost non-existent, countries like Sweden, Finland, and Norway are in the process of both investing in their military, improving their recruitment, establishing a dedicated emergency response, and most importantly, strengthening their infrastructure. My God, in Denmark, we cannot even figure out where to place our cybersecurity, even though seven out of twelve critical sectors in the state are vulnerable to cyberattacks! And despite having enormous recruitment problems, we argue about whether women should have mandatory conscription. It is completely crazy to think about. The era of peace is over, and we Danes must learn to defend ourselves, and it cannot happen fast enough. Therefore, it is time that we in Denmark begin to talk about whether we should and must improve Danes' knowledge of defense and emergency preparedness. I openly admit that I am not a military expert or a defense genius, but we must consider mandatory military service for all Danes, as exists in Israel or other countries. We must also create a Ministry of Emergency Management, where everything from environmental and climate disasters to the strengthening of infrastructure and the upskilling of Danes' understanding of emergency preparedness is in focus. Perhaps we should also look toward England and consider lowering the Defense's age limit to 16, thereby creating a "junior class" where young people can gain insight into the military, acquire skills, structure, and a bit of patriotism. Perhaps even supplement it with the Moderates' "civic duty." All of this is not something I am happy to say, and many—especially those who refuse to face reality—will think it is too dystopian. But that must be set aside. The tensions between the West, China, Russia, and the "Global South" are uncontrollable. And the idea that others will surely save us is not something we Danes should accept. (23 jan 2024, in a debate article on the need for mandatory military service and strengthened national emergency preparedness in Denmark.)

dk Med et snuptag var alle apps slettet, og adgangen til Instagram, Facebook, TikTok og LinkedIn forsvandt. Og nu, hvor jeg var i gang, og det var sommerferie, slettede jeg også min mailadgang på telefonen. Og der sad jeg så og stirrede ud i det blå. (22 aug 2023, i et tilbageblik på det øjeblik, hvor han slettede sine apps fra telefonen)
no På et blunk var alle appene slettet, og tilgangen til Instagram, Facebook, TikTok og LinkedIn forsvant. Og nå som jeg først var i gang, og det var sommerferie, slettet jeg også e-posttilgangen på telefonen. Og der satt jeg og stirret ut i luften. (22 aug 2023, i et tilbakeblikk på øyeblikket da han slettet appene fra telefonen)
Mer information om detta ordspråk och citat! På ett ögonblick var alla appar raderade, och åtkomsten till Instagram, Facebook, TikTok och LinkedIn försvann. Och nu när jag ändå var igång, och det var sommarlov, raderade jag även min e-poståtkomst på telefonen. Och där satt jag och stirrade ut i tomma intet. (22 aug 2023, i en tillbakablick på det ögonblick då han raderade sina appar från telefonen)
en In one fell swoop, all the apps were deleted, and access to Instagram, Facebook, TikTok, and LinkedIn vanished. And now that I was on a roll, and it was summer vacation, I also deleted my email access on my phone. And there I sat, staring into space. (22 aug 2023, reflecting on the moment he deleted the apps from his phone)

dk Mit hoved er tungt, mine øjne flimrer, og jeg er træt uden rigtig at have en grund til det. Grunden er ikke, at jeg har arbejdet, set en film i biografen, eller været ude og lave noget fysisk. Nej, grunden er, at jeg i over en time nu har stirret ned i min telefon og shufflet mig igennem de sociale medier, som vi alle er blevet afhængige af. Ja, du læste rigtigt – afhængige af. Det er ikke første gang, jeg har oplevet at sidde med den følelse, men alligevel tager jeg telefonen og gentager en aktivitet, som zombieficerer mig på en måde, jeg aldrig har prøvet før. Det at være fanget af en skærm er ikke nyt for mig – som gamer har jeg tit siddet utallige timer og gamet hele aftenen. Men det her er noget nyt – det her er en afhængighed, et rush, jeg ikke kan styre. For hulen, jeg kan nærmest ikke gå 30 minutter uden at trække den forbandede telefon frem, trykke på appen og lige tjekke diverse sociale medier. Det var den følelse, jeg sad tilbage med i starten af min sommerferie. Alt var ellers planlagt til at holde mig og familien beskæftiget, men så fik den ældste skoldkopper, og derfor endte jeg på sofaen sammen med ham. Lige der besluttede jeg mig for at lave et eksperiment, som nu har ændret alt for mig, mine børn og alt omkring mig. Selvom det decideret fremkaldte angst, frygt og en mærkelig følelse af tomhed, valgte jeg at slette adgangen til mine sociale medier på telefonen, inklusive min arbejdsmail. Med et snuptag var alle apps slettet, og adgangen til Instagram, Facebook, TikTok og LinkedIn forsvandt. Og nu, hvor jeg var i gang, og det var sommerferie, slettede jeg også min mailadgang på telefonen. Og der sad jeg så og stirrede ud i det blå med telefonen på sofabordet foran mig og følte en mærkelig følelse, jeg ikke kan beskrive. De næste par dage og uger var helt surrealistiske. Det var som om, at jeg var frigjort fra et eller andet, som jeg ikke kunne beskrive. Ja, jeg gik ind og tjekkede mine sociale medier nu og da, men det var via computeren og derfor ikke noget, der var lige »ved hånden«. Og det var her, jeg først opdagede, hvordan min hjerne er blevet påvirket af den afhængighed, de algoritmer og det massive belønningssystem, der eksisterer i de sociale medier, vi alle bruger. Alt det er ikke nyt, for der er masser af forskning, der peger på, at vores hjerner ændrer sig, når de bliver udsat for massivt indhold og »scroll-effekt«, men det var surrealistisk at konstatere, at min hjerne var blevet påvirket af det i så høj grad, at jeg havde ændret adfærd. Et godt eksempel på det var, at jeg ikke kunne se en hel film, have en lang samtale eller for den sags skyld arbejde uden at »lige tjekke« mine sociale medier. Min koncentrationsevne var decideret forkortet, fordi det, man i videnskab kalder »pinball-effekten«, havde ændret mig. For eksempel mærkede jeg, at når jeg så film, eller var i gang med noget, der krævede min fulde opmærksomhed, begyndte jeg at kede mig og tænke på, hvad der mon skete på mine sociale medier. Det gjaldt ikke kun, når min koncentration var påkrævet, men også generelt i min hverdag – om det så var madlavning, leg med mine børn eller klassikeren »på toilettet«, så virkede det, som om min hjerne konstant efterspurgte den belønning, sociale medier giver. Ærlig talt overrasker det mig stadigvæk, hvor meget min hjerne »savner« den adgang. Men nu er adgang væk og kommer aldrig tilbage. Og det lyder plat – men jeg nyder mine omgivelser mere, lægger mere mærke til, hvad der fysisk sker omkring mig, og kan være mere i nuet end før. Så mit råd er simpelt – slet adgangen til de sociale medier i en måned og se, hvordan din krop reagerer. Hvis den gør som min, så ved du, hvad du skal gøre. Slet dem og kig dig aldrig tilbage. (22 aug 2023, i et debatindlæg om hans personlige oplevelse med at slette sociale medier)
no Hodet mitt er tungt, øynene mine flimrer, og jeg er trøtt uten egentlig å ha en grunn til det. Grunnen er ikke at jeg har jobbet, sett en film på kino eller vært ute og gjort noe fysisk. Nei, grunnen er at jeg i over en time nå har stirret ned i telefonen min og shufflet meg gjennom sosiale medier, som vi alle har blitt avhengige av. Ja, du leste riktig – avhengige av. Det er ikke første gang jeg har opplevd å sitte med den følelsen, men likevel tar jeg telefonen og gjentar en aktivitet som zombifiserer meg på en måte jeg aldri har prøvd før. Det å være fanget av en skjerm er ikke nytt for meg – som gamer har jeg ofte sittet utallige timer og gamet hele kvelden. Men dette her er noe nytt – dette er en avhengighet, et rush jeg ikke kan styre. For svingende, jeg kan nesten ikke gå 30 minutter uten å dra frem den forbannede telefonen, trykke på appen og bare sjekke diverse sosiale medier. Det var den følelsen jeg satt igjen med i starten av sommerferien. Alt var ellers planlagt for å holde meg og familien opptatt, men så fikk den eldste vannkopper, og derfor endte jeg opp i sofaen sammen med ham. Akkurat der bestemte jeg meg for å gjøre et eksperiment som nå har endret alt for meg, barna mine og alt rundt meg. Selv om det direkte fremkalte angst, frykt og en merkelig følelse av tomhet, valgte jeg å slette tilgangen til sosiale medier på telefonen, inkludert jobbmailen min. På et blunk var alle appene slettet, og tilgangen til Instagram, Facebook, TikTok og LinkedIn forsvant. Og nå som jeg først var i gang, og det var sommerferie, slettet jeg også mailtilgangen på telefonen. Og der satt jeg og stirret ut i luften med telefonen på stuebordet foran meg og følte en merkelig følelse jeg ikke kan beskrive. De neste dagene og ukene var helt surrealistiske. Det var som om jeg var frigjort fra noe jeg ikke kunne beskrive. Ja, jeg gikk inn og sjekket sosiale medier nå og da, men det var via datamaskinen og derfor ikke noe som var rett «ved hånden». Og det var her jeg først oppdaget hvordan hjernen min har blitt påvirket av den avhengigheten, algoritmene og det massive belønningssystemet som eksisterer i sosiale medier, som vi alle bruker. Alt dette er ikke nytt, for det finnes masse forskning som peker på at hjernene våre endrer seg når de blir utsatt for massivt innhold og «scroll-effekt», men det var surrealistisk å konstatere at hjernen min hadde blitt påvirket av det i så stor grad at jeg hadde endret adferd. Et godt eksempel på det var at jeg ikke kunne se en hel film, ha en lang samtale eller for den saks skyld jobbe uten å «bare sjekke» sosiale medier. Konsentrasjonsevnen min var direkte forkortet fordi det man i vitenskapen kaller «pinball-effekten» hadde endret meg. For eksempel merket jeg at når jeg så film, eller var i gang med noe som krevde min fulle oppmerksomhet, begynte jeg å kjede meg og tenke på hva som mon skjedde på sosiale medier. Det gjaldt ikke bare når konsentrasjonen min var påkrevd, men også generelt i hverdagen – om det så var matlaging, lek med barna mine eller klassikeren «på toalettet», så virket det som om hjernen min konstant etterspurte den belønningen sosiale medier gir. Ærlig talt overrasker det meg fortsatt hvor mye hjernen min «savner» den tilgangen. Men nå er tilgangen borte og kommer aldri tilbake. Og det høres banalt ut – men jeg nyter omgivelsene mine mer, legger mer merke til hva som fysisk skjer rundt meg, og kan være mer i nuet enn før. Så mitt råd er enkelt – slett tilgangen til sosiale medier i en måned og se hvordan kroppen din reagerer. Hvis den gjør som min, så vet du hva du skal gjøre. Slett dem og se deg aldri tilbake. (22 aug 2023, i et debattinnlegg om hans personlige opplevelse med å slette sosiale medier)
Mer information om detta ordspråk och citat! Mitt huvud är tungt, mina ögon flimrar och jag är trött utan att egentligen ha en anledning till det. Anledningen är inte att jag har arbetat, sett en film på bio eller varit ute och gjort något fysiskt. Nej, anledningen är att jag i över en timme nu har stirrat ner i min telefon och scrollat mig igenom de sociala medier som vi alla har blivit beroende av. Ja, du läste rätt – beroende av. Det är inte första gången jag har upplevt den känslan, men ändå tar jag telefonen och upprepar en aktivitet som zombifierar mig på ett sätt jag aldrig provat förut. Att vara fångad av en skärm är inte nytt för mig – som gamer har jag ofta suttit otaliga timmar och spelat hela kvällen. Men det här är något nytt – det här är ett beroende, en rush som jag inte kan styra. För sjutton, jag kan knappt gå 30 minuter utan att plocka fram den förbannade telefonen, trycka på appen och bara kolla diverse sociala medier. Det var den känslan jag satt kvar med i början av min sommarlov. Allt var i övrigt planerat för att hålla mig och familjen sysselsatta, men så fick den äldsta vattenkoppor, och därför hamnade jag i soffan tillsammans med honom. Just där beslutade jag mig för att göra ett experiment som nu har förändrat allt för mig, mina barn och allt omkring mig. Trots att det direkt framkallade ångest, rädsla och en märklig känsla av tomhet, valde jag att ta bort åtkomsten till mina sociala medier på telefonen, inklusive min jobbmejl. På ett ögonblick var alla appar raderade, och åtkomsten till Instagram, Facebook, TikTok och LinkedIn försvann. Och nu när jag var igång, och det var sommarlov, raderade jag även min mejlatkomst på telefonen. Och där satt jag och stirrade ut i tomma intet med telefonen på soffbordet framför mig och kände en märklig känsla som jag inte kan beskriva. De närmaste dagarna och veckorna var helt surrealistiska. Det var som om jag var frigjord från något som jag inte kunde beskriva. Ja, jag gick in och kollade mina sociala medier då och då, men det var via datorn och därför inte något som var precis ”till hands”. Och det var här jag först upptäckte hur min hjärna har påverkats av det beroendet, de algoritmer och det massiva belöningssystem som existerar i de sociala medier vi alla använder. Allt det är inte nytt, för det finns massor av forskning som pekar på att våra hjärnor förändras när de utsätts för massivt innehåll och ”scroll-effekt”, men det var surrealistiskt att konstatera att min hjärna hade påverkats av det i så hög grad att jag hade ändrat beteende. Ett bra exempel på det var att jag inte kunde se en hel film, ha ett långt samtal eller för den sakens skull arbeta utan att ”bara kolla” mina sociala medier. Min koncentrationsförmåga var direkt förkortad, eftersom det man inom vetenskapen kallar ”pinball-effekten” hade förändrat mig. Till exempel märkte jag att när jag såg film, eller höll på med något som krävde min fulla uppmärksamhet, började jag tråka ut mig och tänka på vad som måhända hände på mina sociala medier. Det gällde inte bara när min koncentration krävdes, utan även generellt i min vardag – oavsett om det var matlagning, lek med mina barn eller klassikern ”på toaletten”, så verkade det som om min hjärna konstant efterfrågade den belöning som sociala medier ger. Ärligt talat överraskar det mig fortfarande hur mycket min hjärna ”saknar” den åtkomsten. Men nu är åtkomsten borta och kommer aldrig tillbaka. Och det låter platt – men jag njuter mer av mina omgivningar, lägger mer märke till vad som fysiskt sker runt omkring mig och kan vara mer i nuet än förut. Så mitt råd är enkelt – ta bort åtkomsten till de sociala medierna i en månad och se hur din kropp reagerar. Om den gör som min, så vet du vad du ska göra. Radera dem och se dig aldrig tillbaka. (22 aug 2023, i ett debattinlägg om hans personliga upplevelse av att radera sociala medier)
en My head is heavy, my eyes are flickering, and I am tired without really having a reason for it. The reason isn't that I've been working, seen a movie at the cinema, or been out doing something physical. No, the reason is that for over an hour now, I have been staring down into my phone and shuffling through the social media that we have all become addicted to. Yes, you read that right – addicted to. It's not the first time I've experienced this feeling, yet I still pick up the phone and repeat an activity that zombifies me in a way I've never experienced before. Being trapped by a screen isn't new to me – as a gamer, I've often spent countless hours gaming all evening. But this is something new – this is an addiction, a rush I cannot control. For heaven's sake, I can hardly go 30 minutes without pulling out that damned phone, clicking the app, and just checking various social media. That was the feeling I was left with at the start of my summer vacation. Everything else had been planned to keep me and my family occupied, but then the eldest got chickenpox, and so I ended up on the sofa with him. Right then, I decided to conduct an experiment that has now changed everything for me, my children, and everything around me. Although it explicitly triggered anxiety, fear, and a strange feeling of emptiness, I chose to delete access to my social media on my phone, including my work email. In one swift motion, all apps were deleted, and access to Instagram, Facebook, TikTok, and LinkedIn vanished. And now that I was at it, and it was summer vacation, I also deleted my email access on the phone. And there I sat, staring into space with the phone on the coffee table in front of me, feeling a strange sensation I cannot describe. The next few days and weeks were completely surreal. It was as if I had been liberated from something I couldn't describe. Yes, I went in and checked my social media every now and then, but it was via the computer and therefore not something that was right "at hand." And it was here that I first discovered how my brain had been affected by that addiction, the algorithms, and the massive reward system that exists in the social media we all use. None of this is new, as there is plenty of research pointing to the fact that our brains change when exposed to massive content and the "scroll effect," but it was surreal to realize that my brain had been affected to such an extent that I had changed my behavior. A good example of this was that I couldn't watch a whole movie, have a long conversation, or for that matter work, without "just checking" my social media. My ability to concentrate was decidedly shortened because what science calls the "pinball effect" had changed me. For example, I noticed that when I watched movies, or was doing something that required my full attention, I started to get bored and wonder what was happening on my social media. This didn't only apply when my concentration was required, but also generally in my everyday life – whether it was cooking, playing with my children, or the classic "on the toilet," it seemed as if my brain was constantly demanding the reward that social media provides. Honestly, it still surprises me how much my brain "misses" that access. But now that access is gone and is never coming back. And it sounds cliché – but I enjoy my surroundings more, notice more of what is physically happening around me, and can be more in the moment than before. So my advice is simple – delete access to social media for a month and see how your body reacts. If it does what mine did, then you know what to do. Delete them and never look back. (22 aug 2023, in a debate piece about his personal experience with deleting social media)

dk Vi skandinaver er »venner« med vores børn. Det kan have sine fordele, men som forælder er det dit ansvar at være den voksne og hjælpe dem videre på deres dannelsesrejse. Du er ikke deres ven, men deres forælder: Vi skandinaver er »venner« med vores børn. Det kan have sine fordele, men det er dit ansvar at være den voksne og hjælpe dem videre på deres dannelsesrejse. I deres søgen efter at blive »sat fri« og lære sig selv at kende, opleve verden og forstå deres fremtid, vil de vakle, slå sig eller tvivle. Her skal du som ansvarlig forælder være den base, de kan vende tilbage til. Det er dit ansvar at vejlede, støtte, lytte og acceptere dem, når de slår sig. Ja, du føler sikkert, at du altid har gjort det, men de fleste forældre giver slip, når de unge når dette kapitel. Mit råd er – hold fast, og vær hård men støttende, selvom du ser dem som »voksne«. Hvis de overvejer en retning, en uddannelse, så spørg, vær nysgerrig og hjælp. Dit arbejde er ikke slut endnu. Skab værdi for dem selv og ikke kun for konkurrencestaten: Fortæl dem, at de er mere værd end bare deres arbejde, deres uddannelse, deres Instagram-identitet eller deres vennekreds. Gør dit for, at den unge ikke bliver opslugt af konkurrencestatens og politikernes krav om, at man kun kan være en god samfundsborger, hvis man skaber vækst. Hvis de vil direkte ud i arbejde eller videreuddannelse, så støt dem. Men mind dem om at tage fri, huske sig selv og finde tid til at forstå den personlige rejse, de er på. Hele deres liv har indtil nu handlet om at pace sig gennem skole og uddannelsessystemet. Nu har de muligheden for at stoppe op for en stund, trække vejret dybt og se sig omkring. Hjælp dem med det – også hvis det ender med, at de stikker af til Mallorca som guide, får et job som tjener, eller tager et dagskursus, mens de udforsker en kreativ passion. Hjælp dem med at finde den ro, vi har taget fra dem. Giv dem den tillid, tid og fornuft, som politikerne og samfundet har revet ud af dem i deres iver efter at få dem ud på arbejdsmarkedet. Og hvis det kræver, at du hjælper dem en smule økonomisk, eller at de får lov til at bo hjemme lidt længere – so be it. Fasthold familietraditioner: Den unge er nu frigjort på sin vis. Og før du ved det, har de forladt reden og kigger sig ikke tilbage. Derfor har du som forælder et ansvar for at fastholde de mindste mærkværdige traditioner, du kan komme i tanke om, så de indimellem vender tilbage. Vi taler i Danmark meget om traditioner, men i de seneste par år har en større egocentreret identitetsforståelse sat sig i os. Vi er blevet dårligere til at fastholde en familiær identitet, som både giver os selv og vores børn en stærk base og uddannelsesplatform at tage afsæt i. Derfor er mit vigtigste råd: Fasthold de traditioner, der samler familien. Hvis du ikke har nogen, så find på nogle nye. For hvis der er noget, den unge har brug for, så er det stabilitet og en base, hvor der er tryghed, genkendelighed og varme. Få datoer i kalenderen, inviter til den store middag, en tur til Norge, lidt tid i sommerhus, eller hvad du kan finde på. Og ja, jeg ved godt, at vi alle ikke har midlerne eller et stærkt bånd med vores forældre. Jeg er selv en af dem, der falder under denne kategori. Men det betyder ikke, at du skal opgive at forsørsøge med dit eget barn. Familien er det stærkeste bånd, vi har. Det er familien, vi vender tilbage til, hvis kærestesorg, fortvivlelse, utryghed eller usikkerhed rammer os. Derfor er det dit ansvar som forælder at skabe den base og det pitstop for dit barn. Kære forældre – drop »vennerollen«, giv dem ro og styrk familiebåndet. Dit barn er blevet voksen, men det er dit ansvar at sørge for, at de første skridt ind i voksenlivet bliver de rette skridt. (27 jun 2023, i en kommentar med råd til forældre til nyudklækkede studenter)
no Vi skandinaver er »venner« med barna våre. Det kan ha sine fordeler, men som forelder er det ditt ansvar å være den voksne og hjelpe dem videre på deres dannelsesreise. Du er ikke deres venn, men deres forelder: Vi skandinaver er »venner« med barna våre. Det kan ha sine fordeler, men det er ditt ansvar å være den voksne og hjelpe dem videre på deres dannelsesreise. I deres søken etter å bli »satt fri« og lære seg selv å kjenne, oppleve verden og forstå sin fremtid, vil de vakle, slå seg eller tvile. Her skal du som ansvarlig forelder være basen de kan vende tilbake til. Det er ditt ansvar å veilede, støtte, lytte og akseptere dem når de slår seg. Ja, du føler sikkert at du alltid har gjort det, men de fleste foreldre slipper taket når de unge når dette kapittelet. Mitt råd er – hold fast, og vær streng men støttende, selv om du ser på dem som »voksne«. Hvis de vurderer en retning, en utdanning, så spør, vær nysgjerrig og hjelp til. Arbeidet ditt er ikke slutt ennå. Skap verdi for dem selv og ikke bare for konkurransestaten: Fortell dem at de er mer verdt enn bare jobben deres, utdanningen deres, Instagram-identiteten eller vennekretsen. Gjør ditt for at den unge ikke blir oppslukt av konkurransestatens og politikernes krav om at man bare kan være en god samfunnsborger hvis man skaper vekst. Hvis de vil gå direkte ut i jobb eller videreutdanning, så støtt dem. Men minn dem om å ta fri, huske seg selv og finne tid til å forstå den personlige reisen de er på. Hele livet deres har frem til nå handlet om å haste seg gjennom skole og utdanningssystemet. Nå har de muligheten til å stoppe opp en stund, trekke pusten dypt og se seg omkring. Hjelp dem med det – også hvis det ender med at de stikker av til Mallorca som guide, får seg jobb som servitør, eller tar et dagskurs mens de utforsker en kreativ lidenskap. Hjelp dem med å finne roen vi har tatt fra dem. Gi dem den tilliten, tiden og fornuften som politikerne og samfunnet har revet ut av dem i sin iver etter å få dem ut i arbeidsmarkedet. Og hvis det krever at du hjelper dem litt økonomisk, eller at de får lov til å bo hjemme litt lenger – so be it. Oppretthold familietradisjoner: Den unge er nå frigjort på sin måte. Og før du vet ordet av det, har de forlatt redet og ser seg ikke tilbake. Derfor har du som forelder et ansvar for å opprettholde de minste, merkeligste tradisjonene du kan komme på, slik at de av og til vender tilbake. Vi snakker mye om tradisjoner i Danmark, men i de siste par årene har en større egosentrert identitetsforståelse satt seg i oss. Vi har blitt dårligere til å opprettholde en familiær identitet som gir både oss selv og barna våre en sterk base og utdanningsplattform å ta utgangspunkt i. Derfor er mitt viktigste råd: Hold fast ved de tradisjonene som samler familien. Hvis du ikke har noen, så finn på noen nye. For hvis det er noe den unge har behov for, så er det stabilitet og en base hvor det er trygghet, gjenkjennelighet og varme. Sett datoer i kalenderen, inviter til den store middagen, en tur til Norge, litt tid i sommerhuset, eller hva du enn kan finne på. Og ja, jeg vet godt at ikke alle har midlene eller et sterkt bånd til foreldrene sine. Jeg er selv en av dem som faller under denne kategorien. Men det betyr ikke at du skal gi opp å prøve med ditt eget barn. Familien er det sterkeste båndet vi har. Det er familien vi vender tilbake til hvis kjærlighetssorg, fortvilelse, utrygghet eller usikkerhet rammer oss. Derfor er det ditt ansvar som forelder å skape den basen og det pitstoppet for barnet ditt. Kjære foreldre – dropp »vennerollen«, gi dem ro og styrk familiebåndet. Barnet ditt har blitt voksen, men det er ditt ansvar å sørge for at de første skrittene inn i voksenlivet blir de rette skrittene. (27 jun 2023, i en kommentar med råd til foreldre til nyuteksaminerte studenter)
Mer information om detta ordspråk och citat! Vi skandinaver är »vänner« med våra barn. Det kan ha sina fördelar, men som förälder är det ditt ansvar att vara den vuxna och hjälpa dem vidare på deras bildningsresa. Du är inte deras vän, utan deras förälder: Vi skandinaver är »vänner« med våra barn. Det kan ha sina fördelar, men det är ditt ansvar att vara den vuxna och hjälpa dem vidare på deras bildningsresa. I deras strävan efter att bli »satta fria« och lära känna sig själva, uppleva världen och förstå sin framtid, kommer de att vackla, slå sig eller tvivla. Här ska du som ansvarig förälder vara den bas som de kan återvända till. Det är ditt ansvar att vägleda, stötta, lyssna och acceptera dem när de slår sig. Ja, du känner säkert att du alltid har gjort det, men de flesta föräldrar släpper taget när de unga når detta kapitel. Mitt råd är – håll fast, och var hård men stöttande, även om du ser dem som »vuxna«. Om de överväger en riktning, en utbildning, så fråga, var nyfiken och hjälp till. Ditt arbete är inte slut än. Skapa värde för dem själva och inte bara för konkurrensstaten: Berätta för dem att de är mer värda än bara sitt arbete, sin utbildning, sin Instagram-identitet eller sin vänskapskrets. Gör ditt bästa för att den unge inte ska bli uppslukad av konkurrensstatens och politikernas krav om att man bara kan vara en god samhällsmedborgare om man skapar tillväxt. Om de vill gå direkt ut i arbete eller vidareutbildning, så stöd dem. Men påminn dem om att ta ledigt, komma ihåg sig själva och hitta tid att förstå den personliga resa de befinner sig på. Hela deras liv har fram till nu handlat om att stressa sig igenom skolan och utbildningssystemet. Nu har de möjligheten att stanna upp en stund, ta ett djupt andetag och se sig omkring. Hjälp dem med det – även om det slutar med att de drar till Mallorca som guide, får ett jobb som servitör eller går en dagskurs medan de utforskar en kreativ passion. Hjälp dem att hitta det lugn som vi har tagit ifrån dem. Ge dem det förtroende, den tid och det förnuft som politikerna och samhället har slitit ur dem i sin iver att få ut dem på arbetsmarknaden. Och om det kräver att du hjälper dem lite ekonomiskt, eller att de får bo hemma lite längre – so be it. Upprätthåll familjetraditioner: Den unge är nu frigjord på sitt sätt. Och innan du vet ordet av har de lämnat boet och ser sig inte tillbaka. Därför har du som förälder ett ansvar att upprätthålla de minsta, märkligaste traditioner du kan komma på, så att de då och då återvänder. Vi talar i Danmark mycket om traditioner, men under de senaste åren har en större egocentrerad identitetsförståelse satt sig i oss. Vi har blivit sämre på att upprätthålla en familjär identitet som ger både oss själva och våra barn en stark bas och en utbildningsplattform att ta avstamp ifrån. Därför är mitt viktigaste råd: Upprätthåll de traditioner som samlar familjen. Om du inte har några, så hitta på några nya. För om det är något den unge behöver, så är det stabilitet och en bas där det finns trygghet, igenkänning och värme. Sätt datum i kalendern, bjud in till den stora middagen, en resa till Norge, lite tid i sommarstugan, eller vad du nu kan komma på. Och ja, jag vet väl att vi inte alla har medlen eller ett starkt band till våra föräldrar. Jag är själv en av dem som faller under denna kategori. Men det betyder inte att du ska ge upp att försöka med ditt eget barn. Familjen är det starkaste band vi har. Det är till familjen vi återvänder om hjärtesorg, förtvivlan, otrygghet eller osäkerhet drabbar oss. Därför är det ditt ansvar som förälder att skapa den basen och det pitstoppet för ditt barn. Kära föräldrar – släpp »vänrollen«, ge dem lugn och stärk familjebanden. Ditt barn har blivit vuxen, men det är ditt ansvar att se till att de första stegen in i vuxenlivet blir rätt steg. (27 jun 2023, i en kommentar med råd till föräldrar till nyutexaminerade studenter)
en We Scandinavians are "friends" with our children. This can have its advantages, but as a parent, it is your responsibility to be the adult and help them move forward on their journey of personal development. You are not their friend, but their parent. In their quest to be "set free" and get to know themselves, experience the world, and understand their future, they will stumble, get hurt, or have doubts. Here, as the responsible parent, you must be the base they can return to. It is your responsibility to guide, support, listen, and accept them when they fall. Yes, you probably feel that you have always done this, but most parents let go when the youth reach this chapter. My advice is – hold on, and be firm yet supportive, even if you see them as "adults." If they are considering a direction or an education, ask, be curious, and help. Your work is not over yet. Create value for them as individuals and not just for the competition state: Tell them that they are worth more than just their job, their education, their Instagram identity, or their circle of friends. Do your part to ensure that the young person is not swallowed up by the competition state's and the politicians' demands that one can only be a good citizen if one creates growth. If they want to go straight into work or further education, support them. But remind them to take a break, remember themselves, and find time to understand the personal journey they are on. Their entire life up until now has been about pacing themselves through the school and education system. Now they have the opportunity to stop for a moment, take a deep breath, and look around. Help them with that – even if it ends with them running off to Mallorca as a guide, getting a job as a waiter, or taking a short course while exploring a creative passion. Help them find the peace we have taken from them. Give them the trust, time, and reason that politicians and society have ripped out of them in their eagerness to get them into the labor market. And if that requires you to help them a bit financially, or that they are allowed to live at home a little longer – so be it. Maintain family traditions: The young person is now liberated in their own way. And before you know it, they have left the nest and aren't looking back. Therefore, as a parent, you have a responsibility to maintain the smallest, strangest traditions you can think of, so that they return every now and then. In Denmark, we talk a lot about traditions, but in the last few years, a more egocentric understanding of identity has taken hold of us. We have become worse at maintaining a family identity, which gives both ourselves and our children a strong base and educational platform to build upon. Therefore, my most important advice is: Maintain the traditions that bring the family together. If you don't have any, invent some new ones. Because if there is one thing a young person needs, it is stability and a base where there is security, familiarity, and warmth. Put dates in the calendar, invite them to a big dinner, a trip to Norway, some time in the summer house, or whatever you can come up with. And yes, I know that we don't all have the means or a strong bond with our parents. I am one of those who fall into this category myself. But that doesn't mean you should give up on trying with your own child. Family is the strongest bond we have. It is the family we return to if heartbreak, despair, insecurity, or uncertainty hits us. Therefore, it is your responsibility as a parent to create that base and that pit stop for your child. Dear parents – drop the "friend role," give them peace, and strengthen the family bond. Your child has become an adult, but it is your responsibility to ensure that the first steps into adult life are the right steps. (27 jun 2023, in a commentary with advice for parents of recent graduates)

dk 37 timers arbejdspligt er det, Fatma og Mustafa har brug for. (26 apr 2023, overskrift til et debatindlæg om regeringens plan om arbejdspligt for borgere med integrationsbehov.)
no 37 timers arbeidsplikt er det Fatma og Mustafa trenger. (26 apr 2023, overskrift til et debattinnlegg om regjeringens plan om arbeidsplikt for borgere med integreringsbehov.)
Mer information om detta ordspråk och citat! 37 timmars arbetsskyldighet är det Fatma och Mustafa behöver. (26 apr 2023, rubrik till ett debattinlägg om regeringens plan om arbetsskyldighet för medborgare med integrationsbehov.)
en 37 hours of mandatory work is what Fatma and Mustafa need. (26 apr 2023, headline for a debate article about the government's plan for mandatory work for citizens with integration needs.)

dk Vi har som samfund desværre været alt for dårlige til at vise, hvordan arbejdsmarkedet fungerer og hjælpe denne målgruppe i job. (26 apr 2023, i en artikel om nødvendigheden af at få borgere med integrationsbehov væk fra offentlige ydelser og ud i arbejde.)
no Vi har som samfunn dessverre vært altfor dårlige til å vise hvordan arbeidsmarkedet fungerer og hjelpe denne målgruppen i jobb. (26 apr 2023, i en artikkel om nødvendigheten av å få borgere med integreringsbehov bort fra offentlige ytelser og ut i arbeid.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Vi har som samhälle tyvärr varit alldeles för dåliga på att visa hur arbetsmarknaden fungerar och hjälpa denna målgrupp i arbete. (26 apr 2023, i en artikel om nödvändigheten av att få medborgare med integrationsbehov bort från offentliga bidrag och ut i arbete.)
en As a society, we have unfortunately been far too poor at demonstrating how the labor market works and helping this target group into employment. (26 apr 2023, in an article about the necessity of moving citizens with integration needs away from public benefits and into work.)

dk Nå, først nu. (5 apr 2023, hans personlige følelse ved nyheden om anholdelsen af fem mænd for terrorplaner i Sverige)
no Ja, endelig. (5 apr 2023, hans personlige følelse ved nyheten om pågripelsen av fem menn for terrorplaner i Sverige)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jaha, äntligen. (5 apr 2023, hans personliga känsla vid nyheten om gripandet av fem män för terrorplaner i Sverige)
en Well, about time. (5 apr 2023, his personal reaction to the news of the arrest of five men for terror plots in Sweden)


Sidan 1 av 3
1 2 3

Antal ordsprog er 7191912
varav 21255525 på nordiska

Ordsprog (7191912 st) Søg
Rubrikker (49425 st) Søg
Kategorier (5535 st) Søg
Kilder (387218 st) Søg
Billeder (38697 st)
Født (126142 st)
Døde (28719 st)
Datoer (103856 st)
Lande (139613 st)
Idiom (4439 st)
Lengde
Topplistor (6 st)

Ordspråksmusik (20 st)
Statistik


søg


no Ali Aminali ordtak
se Ali Aminali ordspråk
en Ali Aminali proverb